20 år og litt mindre stri

Når Vagant i jubileumsnummeret like før jul lot tidligere redaksjonsmedlemmer beskrive sin tid i tidsskriftet, viste det seg at mange hadde startet med bunnløs ærefrykt for den sittende redaksjonen, inntil de selv ble gjenstand for den samme beundring når de selv havnet i samme posisjon. Det er kanskje typisk for et tidsskrift hvor de fleste medlemmer starter som litteraturstudenter og ender opp et sted i forfatter- eller litteraturbransjen.

Selv om Vagant helt fra begynnelsen har hatt høy status, har det også stormet rundt tidsskriftet. Noen har ment de i perioder har vært for slemme, andre skulle gjerne sett dem krassere. Olaug Nilssen og Gunnhild Øyehaug er blant dem som trakk seg da de mente Vagant ble i overkant kritisk og mannsdominert, og dannet isteden det mer feministiske og uhøytidelige tidsskriftet Kraftsentrum. I dag hevdes det at det blåser en litt mildere vind over Vagants redaksjonslokale.

Ikke bare å avspeile
Audun Lindholm er ansvarlig redaktør, en ny stilling i et tidsskrift som hele tiden har hatt en redaksjon med flat ledelsesstruktur.

- Kjenner den nåværende redaksjonen historiens tyngde på skuldrene sine?

- Det som er gjort tidligere er vel mer en inspirasjon og en oppmuntring til å gjøre et seriøst arbeid videre, sier Lindholm.

- Hvilket forhold har du selv hatt til Vagant?

- Jeg brukte det aktivt til å orientere meg fra midten av tenårene av, og leste det så dedikert at det nærmest lignet bibelstudier. Dette var i en periode på 90-tallet da Vagant var særlig vitalt.

Lindholm forteller at målet med bladet i dag er at det skal være uunnværlig for dem som følger med i samtidslitteraturen.

- Da gjelder det at tidsskriftet er både bredt og spisst. Vi prøver å formidle utenlandsk litteratur som skiller seg fra de mer kommersielle titlene som oversettes. Vagant skal være et kritisk korrektiv, men da helst i form av utdypende lesninger av det vi mener fortjener oppmerksomhet. Så forsøker vi å stimulere til nye måter å skrive litteratur på, ikke bare avspeile bokhøsten, sier han.

Nok norsk skjønnlitteratur?
- Forlegger og tidligere Vagant-medlem Bjørn Aagenæs sier han savner mer norsk skjønnlitteratur i Vagant?

- Skjønnlitteraturen lider ikke noen nød i den norske litterære institusjonen, de gode tekstene finner stort sett utgivere. Samtalen rundt litteraturen har langt vanskeligere vilkår enn selve litteraturen. Derfor prioriterer vi essays, debatt og forfatterskapslesninger. Men det er ikke snakk om å velge bort ny litteratur. I de fleste numrene publiserer vi f.eks. en Vagant-debutant.

Lindholm sier det ikke fins noen definert målgruppe for tidsskriftet, men hans egen idealleser er den søkende, unge leseren som lurer på hvor det foregår interessante ting i litteraturen, og på hva som er skrevet tidligere.

- Det er den leseren jeg selv var en gang. Jeg tror Vagant kan ha en slik veiledende funksjon, uten at man skal havne i noen læremesterstil.

Bergensbasert er bra
At Vagant holder til i Bergen tror Lindholm bidrar til selvtillit i flere bergensmiljøer, blant både forfattere og akademikere.

- Vi unngår bevisst å ha en lokal profil. Da er det viktigere å vise at det går an å drive et tidsskrift fra Bergen, med betydning for lesere fra hele Skandinavia.

Hva mener du om Vagant? Si din mening i kommentarfeltet!