Forfatter Markus Midré og tegneserieskaper Flu Hartberg har samarbeidet tett om bilderomanen «Muren». Den poetiske, lavmælte teksten og de detaljerte bylandskapene tegner i fellesskap frem et stillestående og urovekkende univers.
Planeten Misantropolis består utelukkende av by, delt på midten av en gigantisk mur. Innbyggerne både vest og øst for muren har levd så lenge med den at de har sluttet å stille spørsmål ved del- ingen. Hovedpersonen Dag er også likegyldig til byggverket.
Det er først når tomatene på balkongen hans ikke lenger får dagslys at han begynner å lure på hvorfor muren er der, og hvorfor skyggen fra den stadig vokser. Friske tomater er nemlig det eneste maurslukeren Skrotten spiser, og Dag må finne en løsning før kjæledyret dør av underernæring.
Hartbergs detaljrike tegnestil kan minne om Christopher Nielsens «To trøtte typer» eller Øystein Rundes «Margarin». De dystopiske illustrasjonene får dermed en burlesk undertone, et element som understreker det absurde og Kafka-aktige ved de mange møtene Dag har med andre mennesker.
Ingen kan fortelle ham noe som helst om muren og hvorfor den fortsatt bygges, ingen ser ut til å interessere seg for annet enn seg selv, og vi er like kloke når boken slutter.
«Muren» har med andre ord ingen dramatisk spenningskurve. Fortellingen trekker seg seigt av sted. Tekstens høydepunkter finner vi i øyeblikksbildene:
«Han rullet ned vinduet, og stakk hodet ut for å se om køen beveget seg. Først nå la han virkelig merke til støyen utenfor. Alle viftene, tredemøllene, dunkingen, susingen og boringen. Og som et teppe under alt lå den jevne, udefinerbare veven av lyd.»
De voldsomme mengdene med folk, hus og maskiner både i illustrasjon og tekst forteller oss stadig at hvert enkelt menneske er forsvinnende lite og betydningsløst. De få menneskene som forsøker å gjøre en forskjell, er selvmordsaktivister.
Dermed kan romanen leses som en politisk kommentar til situasjonen i Midtøsten eller den vestlige befolknings apatiske aksept av status quo. Men her er ingen gjennomførte analogier, og for meg er «Muren» først og fremst et sterkt portrett av likegyldigheten.
PETRA J. HELGESEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
