Til ungdommen
Et godt oppbud av norske tegnere står for årets julehefter som passer best for «unge voksne».
«Eon»
Lars Lauvik
Lars Lauvik setter alle juleklutene til i historien «Syv slag til jul», om fru Eriksen som sprer juleglede til lille Rosa og andre rundt seg.
Etter hvert som tiden går får vi også se hvordan Rosa møtte de andre tomskallene i serien, og avslutningen kan lokke frem en tåre eller to selv fra de hardeste. Resten av albumet byr på gamle striper.
«Rex Rudi»
Rudi
Tidligere har tegneserierockeren imponert med å tegne 32 sider lange julehistorier, men etter fjorårets mageplask er det kanskje like greit å ta til takke med nyere striper.
Rudi har et ambivalent forhold til julen, og rocker, drikker og klager seg gjennom den på en bølge av flaumorsomme ordspill.
«Nemi»
Lise Myhre
I en fire sider lang spesialhistorie som smaker litt Edgar Allen Poe, blir lille-Nemi og lillebroren skremt av en dunkelyd som kommer nærmere og nærmere.
Småmorsomt, men i enkleste laget. Ellers en blanding av veldig gamle striper og nyere ting.
«Pondus»
Frode Øverli
Frode Øverli er julens gjerrigste blant tegnerne som faktisk tar seg bryet, og gir oss en flunkende ny tresider til albumet, om Frida og monstrene i skapet hennes (er det bare jeg som finner det urovekkende at disse ligner mer og mer på damene til Jokke?).
Ellers minus for uventet tørre innslag fra Zofies Verden-jentene, som har laget nye Pondus-tekster. Pluss for frem-fra-glemselen-julehistorie fra 1999 i nye farger, og for å ikke bare stole blindt på opptrykk av gamle striper.
«M»
Mads Eriksen
Det beste eksempelet på det gamle ordtaket «julehefter er som å trykke penger». Utelukkende gamle striper, og et opptrykk fra Pondus-juleheftet i 2003 av en historie som Eriksen har tegnet og Tormod Løkling har skrevet.
Siden historien utelukkende handler om Frode Øverli er dette bare malplassert. Her er en hemmelighet: Det nye «M»-bladet har både en lang julehistorie av Mads Eriksen og mye annet julesnacks.
«Kollektivet»
Torbjørn Lien
Vi møter julenissen som dritings trailersjåfør når Ronny feirer jul alene i Kollektivet. En tisiders ny historie fra Torbjørn Lien sørger for å ringe julen behørig inn, og passer utmerket for dem som synes at «Eon» blir for melankolsk i førjulstiden.
Resten er varierte Kollektivet-striper og en firesider med svartmetallerne i Blacktööth som forsøker å (unngå å) feire jul.
«Tommy & Tigeren»
Diverse tegnere
Tommy & Tigeren er hauggammelt, og selv nye lesere må vel ha vært gjennom stripene minst tre ganger nå.
Men overraskelsene her er flotte: Julestriper med Walt Kellys «Pogo» fra starten av 50-tallet gir den rette nostalgisk-absurde sneien over høytiden, og julehistorien fra Jeff Smiths «Bone» er et herlig gjensyn.
Walt Disney fra best til verst
Disney-heftene er det best å holde seg unna, med ett lite unntak...
«Carl Barks' jul»
Det blir ikke mer klassisk enn Carl Barks sine julehistorier. To perler i dette bladet: Donald og guttene må skaffe et juletre som er høyere enn rådhuset, og Donald må bade på årets kaldeste dag for ikke å tape huset sitt til Anton. Ingen av delene er så lett som det høres ut...
«Donald Ducks julehistorier»
Stort sett en Donald Pocket med stive permer og mye forskjellig (les: varierende) lesestoff.
«Walt Disney's julehefte»
En allstar-historie hvor Mikke, Skrue, Donald, Raptus, Langbein, Svarte-Petter og B-Gjengen får en innviklet julefeiring. I tillegg er det julehistorier med Den lille havfruen, og Lilleulv.
«Donald Duck & Co julehefte»
Donald, Mikke, Den store stygge ulven og Snipp og Snapp dukker alle opp i egne historier her, men følelsen blir likevel av å lese et Donald-blad i feil format. Og bare én av historiene handler om jul!
«Mikke Mus & Langbein»
De gamle ensiderne har tatt kvelden, og er erstattet av avisstriper fra 40-tallet. Ingen jul overhodet, og litt for tykke streker på tegningene. Er det lov å savne de dårlige, gamle vitsesidene?
«Donald Duck: God gammel årgang»
Disse sidene kan minne om avisstripene til Al Taliaferro på 40-tallet, men de er mye mindre morsomme. Donald er en tankeløs slamp som steller i stand mye mer ugagn enn alle de tre nevøene sine til sammen. Julestemning er det dårlig med.
Til de minste
Det er ikke bare fyll og fanteri mellom permene i år. Her er noen tryggere valg.
«Jul med Gråtass og vennene hans»
Formatet passer best til høytlesning, men historien om de slemme skraphandlerne som skal tjene penger til jul er fornøyelig. Pluss også for store, fine tegninger.
«Elias»
Fjollete enkel historie, men med herlige tegninger. Redningsbåten Elias lager bokstavelig talt bølger i Lunvik i ren førjulsglede, noe ikke alle setter pris på. Passer best til høytlesning.
«Ole Brumm»
Humor og historier like enkle som bjørnen de handler om, men perfekt for barn som er store nok til å lese selv.
«Scooby-Doo»
Tegningene ser mest ut som om M.C. Escher har spydd, og så fargesterke og maniske som bare amerikanske TV-serier kan makte. Scooby-Doo står for spøkelseshistorier med en tvist, og det får du også i disse fire historiene (hvorav to kan stå inne for julestemningen).
«Kaptein Sabeltann»
Sjørøveren fra Dyreparken viser seg å være en hederskar som juleheftemateriale. En saftig tropp av karakterer og flinke tegnere gjør Sabeltann-historiene til inspirert galskap, selv når julen lures inn via en rivaliserende sjørøver som kler seg ut som nissen.
«Gubben og katten»
Litt skuffende kjedelig fra en serie som pleier å eksplodere med kjøkkendetaljer og småtroll.
«Tom og Jerry»
Her har du en duo som skulle holdt seg på TV-skjermen. Masete og veslevoksent.
Mest for voksne
Disse heftene er like mye til høytlesning som til mimring for dem som husker «Nissens jul» fra 50-tallet.
«Tuss og Troll»
Tre historier med - nettopp - tusser og troll i hovedrollene. Norske folkeeventyr fortalt blant annet av Smørbukk-forfatter Øyvind Dybvad.
En med moderne snakkebobler, én nyere fortelling med tekst under bildene, og en «klassiker» fra 1958 («Dei tre kongsdøtrene i berget det blå»)
«Flåklypa»
«Flåklypa Grand Prix» på TV julekvelden er en del av manges juletradisjon, men årets tegneserie er nærmest vel så bra (om litt mer moderne). Sjeik Ben Reddik Fy Fasan vil investere i norsk olje, og drar på en sjarmturné for å smake på norsk julemat.
Med Rudolf Blodstrupmoen og Mysil Bergsprekken på sporet og Solan og Ludvig som reisefølge ender det selvfølgelig i en PR-katastrofe.
«Nissens jul»
Har eksistert siden 1929, og virker knapt å ha forandret seg siden den gang. Eventyr, kryssord og juleleker blir avløst av tegneserien «Troll», som muligens er tegnet av Arild Midtun.
Ellers bidrar dette nok til bedre stemning hos foreldre enn hos barn oppfostret på Cartoon Network.
«Smørbukk»
Smørbukk feirer 70 år i år, og juleheftet er en blanding av gammelt og nytt. Den første historien er med nymotens snakkebobler, men historien fra 1958 er i gammelt format med tekst under rutene. Klassisk og nostalgisk.
«Konk til jul»
Et gledelig gjensyn for alle dem som husker blekka til Joker, Morten M. og de andre - et slags norsk Mad før norsk Mad så verdens lys.
Humoren har kanskje kokt litt lenge (og de som ler høyt av Morten M. har kanskje sitt å stri med), men bladet er variert med så mye sprøyt at det bør ligge i julesokken til alle middelaldrende.
«Nr. 91 Stomperud»
Glad soldathumor som holder seg mye bedre enn Billy, om du takler tekst under bildene da. Ekte norsk ukebladsnostalgi.
«Jens von Bustenskjold»
Det er fremdeles Sigurd Lybeck og Anders Bjørgaard som står bak disse historiene, som kan virke avskrekkende på andre enn de mest dedikerte med sine svart/hvite tegninger og massive mengder tekst.
De årvisse
Du vet hva du får med disse heftene, så vi oppsummerer raskt:
De fire beste:
1. «Knoll og Tott»: Klassikeren!
2. «Fiinbech & Fia»: Poker, tøffelhelter og gladvold.
3. «Blondie»: Én gang i året er dette moro.
4. «Kapteinens jul»: Billigutgaven av Knoll og Tott. Ordspillene florerer.
De fem verste:
1. «Snøfte Smith»: Redneck-rør uten punchlines.
2. «Skipper’n»: Har vel ikke vært gøy siden 1950-tallet. Denne utgaven er fra 2002.
3. «Pusur»: Har fått tilbake en viss sjarm etter «Garfield minus Garfield»-trenden på nettet.
4. «Hårek»: Lite hardbalen humor fra avisenes nynorskalibi.
5. «Billy»: Omskrevne søndagssider og litt billig humor, men morsomt gjensyn.
WALTER N. WEHUS
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
