Ingen som hørte NRK-journalist Kari Hesthamars prisbelønte radioprogram vil noensinne glemme lyden av Marianne Ihlens stemme der hun nølende, litt rundt grøten først, forteller om forholdet til Axel Jensen og Leonard Cohen.
Mellom to permer mister fortellingen litt av det personlige preget som gjorde programmet så sterkt. Til gjengjeld fylles tomrommene ut, lerretet gjøres større, man får et bredere innblikk i Mariannes bakgrunn og personlighet, i tidsepoken og i bohemenes liv på Hydra. Pluss et unikt foto- og brevmateriale, og flere upubliserte Cohen-dikt.
Kari Hesthamars skriver neddempet, av og til lakonisk. Språket er levende uten å bli blomstrende eller overfortolkende. Hun gir akkurat mange nok riss til at miljø, steder og situasjoner blir tydelige.
Og viktigst av alt: Hun avmytologiserer Marianne som kunstnermuse og gjør henne til et menneske av kjøtt og blod.
Cohens vakre «So Long Marianne» hadde arbeidstittelen «Come On, Marianne». Oppfordringen sildrer som en stille bekk gjennom fortellingen. Den uttrykkes i den intellektuelle rebellen Axels ungdommelige brev til henne, og i brev fra vennlige, milde Leonard. Den ligger i leserens bakhode, som et ønske om at hun skal se forbi sin egen usikkerhet og følelse av tilkortkommenhet, at hun skal forstå den styrken hun utvilsomt har.
Samtidig er det her den store spenningen i fortellingen ligger, og gjenkjenneligheten - for alle som husker sin ungdoms sårbare usikkerhet, og for alle som har levd i turbulente forhold til sterke personligheter. Slik blir boken allmenngyldig og noe mer enn et pirrende glimt inn i kjente personers liv.
Nettopp derfor kunne jeg ønsket noen refleksjoner rundt Mariannes senere liv. Hvordan virket opplevelser og erfaringer inn på henne? Hvorfor kunne hun først begynne å snakke om dem etter femti år? Jeg ble også nysgjerrig på Axel Joachim, sønnen som fikk svært begrenset kontakt med faren, som «mistet» Leonard og ble en liten kasteball i de voksnes turbulente liv.
Mye av det er sår lesning, og jeg skulle gjerne visst hvordan det gikk ham i livet. Men kanskje ønsket både han og Marianne at historien skulle stanse der den stanser?
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
