En snarvei til hjerte og forstand

«Noen av oss», sier bestemoren i Roald Dahls «Georgs magiske medisin», «har magiske evner som forvandler skapningene her på jorda på forunderlig vis. Noen av oss har ild på tunga og gnister i magen og trolldom på fingerspissene.» Etter å ha lest «Drivkrafta bak teksten. Bidrag til ein norsk barnebokpoetikk» tror jeg «noen av oss» må være barnebokforfattere.

Tretti av dem har bidratt til denne utgivelsen. Her forteller de om sitt forhold til barneboken: om hvorfor de skriver, for hvem de skriver, og om skriveopplevelsen. Redaktørene Vold og Kaldestad har ikke samlet bidrag til én norsk barnebokpoetikk, slik undertittelen hevder, men tretti ulike poetikker.

Her kan Iben Sandemose skrive: «Tenker jeg, blir det dårlig. Setter jeg hodet på en krakk ved siden av og skriver rett fra hjertet, blir det bedre.» Samtidig som Erna Osland fremhever tanken: «For eg tenkjer at det eg framleis hugsar etter så lang tid, må vere viktig for meg. Best ser eg det når eg skriv. Når eg fortell, finn eg ein kontinuitet, ein nødvendig heilskap.»

Det er synd jeg ikke kan sitere fra samtlige tekster, for det er kakofonien av stemmer som gjør samlingen til en opplevelse å lese. Det er alle de ulike innfallsvinklene, påfunnene, metaforene, tankene, refleksjonene, famlingen og dedikasjonen som gjør inntrykk. Det er et stort spenn mellom Jon Ewos samfunnsengasjerte entusiasme til Oskar Stein Bjørlykkes lavmælte intellektualitet. Det er langt mellom Rønnaug Kleivas såre håp og Gro Dahles muntre betroelser.

Ingen i denne boken er enige om hvorfor barnebøker bør skrives, men alle er enige om at det er viktig. Om det er viktig for barnet, for deres egen del, for kunsten, for språket, for samfunnet eller for fremtiden, kan derimot variere.

Alle tekstene har tidligere stått på trykk i «Årboka Litteratur for barn og unge» i perioden 1998–2008. De gir likevel et annet inntrykk samlet mellom to permer. Denne utgivelsen synliggjør bredden og yrkesstoltheten hos norske barne- og ungdomsforfattere på en kraftfull måte. Det til tross for at redaktørene Vold og Kaldestad karakteriserer enkelte av dem som apologier.

Det er ikke alle bidragsyterne som er like reflekterte essayister, noen nekter også å svare på sjangeren, men skriver sin egen sjanger. Det er summen av alle disse faste og løsrevne tankene som overbeviser oss: Den barnelitterære teksten er en kunstnerisk utfordring som fortjener respekt.

Hvis jeg skulle innvende noe, må det være at Vold og Kaldestads etterord burde stått som forord. Redaktørene gir en god oversikt over samlingen og trekker fine historiske og aktuelle linjer, men som en avslutning blir det en saklig og kjølig nedtur. Ellers har redaktørene valgt å sette forfatterne opp alfabetisk etter sjanger, en tilfeldig organisering som tilfeldigvis fungerer.

Tor Åge Bringsværd skriver i sitt essay at barneboken er en snarvei til hjerte og forstand. Det mener jeg at disse poetikkene også kan være. En direkte og effektiv måte å få alle de som jobber med barnekultur, eller litteratur generelt, til å gi barneboken den respekten den har krav på, både med hjerte og hode.

_{PETRA J. HELGESEN}

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: