Det er befriende å møte en romandebutant som ikke griper til det første og beste stofftilfanget, noe som ni av ti ganger ender med en oppvekstskildring, men som staker ut en langt mer ærgjerrig litterær kurs.
Jan Roar Leikvoll leverer en svært tankevekkende og, i positiv forstand, diskutabel tekst som holder seg langt unna selvfølgeligheter og ferdigtygde løsninger, som forsker samtidig som den forteller. Handlingen er lagt til en arbeidsleir i et navnløst land. Skjønt, arbeidsleir og arbeidsleir - bare i den grad Auschwitz var det. Leiren er i virkeligheten en masseutryddelsesleir, der snauklipte sivilister føres inn i hopetall for å lide en grusom død i galgen eller forbrenningsovnen.
Jeg-fortelleren, som deler rom med sin fåmælte beskytter Hans, er indoktrinert til å tro at sivilistene er bærere av en smittsom sykdom, og at nedslaktingen derfor er en dyd av nødvendighet. Selv er han og Hans nødtvungne håndlangere for leiradministrasjonen, og i en av de mest morbide scenene står de og sorterer de dødes klær, mens tannfyllingene deres smeltes om vegg i vegg.
Styrken i Leikvolls nattsvarte vintereventyr er intimt forbundet med hovedpersonens upålitelighet og nesten sleskt unndragende natur. Med liv og lyst fyller han rollen som leirens «skrulle», næret av en flammende lengsel etter å være «noe fint» for andre menn, men kanskje helst unge gutter.
Denne skjønnhetslengselen er avfødt av den motsatte erfaring. Det hintes om et overgrep han er blitt utsatt for i barndommen, et overgrep som har kolonisert en så stor del av selvbildet hans at han bindes til å reprodusere det på sitt lille individnivå, som en tragisk avspeiling av det gigantiske og gudløse overgrepet leiren som helhet representerer. Offeret som blir bøddel, altså, i en nervegnissende symbiose av det gode og det onde, men med så mye godt i seg at han likevel fremstår som menneskelighetens fikenblad i en bestialsk verden.
Konklusjonen er klar: Jan Roar Leikvoll har skrevet en roman som vil vibrere lenge i den leseren som ikke går til litteraturen for å falle til ro, men for å filleristes.
PÅL GERHARD OLSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
