Svenske Sara Stridsberg fikk Nordisk Råds litteraturpris for «Drømmefakultetet» i fjor. Romanen kretser rundt Valerie Solanas intense liv og død. Hun var offer og overgriper, hore og ekstremfeminist, forfatter og antiintellektuell, gal og genial. I hvert fall slik jeg forstår boken. Hun er kjent for sitt SCUM manifesto (Society for Cutting Up Men) og for sitt forsøk på å drepe Andy Warhol. I 1988 døde hun en ensom død på et skittent og nedsarvet hotellrom i San Francisco. Det er det som danner utgangspunktet for «Drømmefakultetet».
Sara Stridsberg gjør flere nedslag i Valerie Solanas tragiske liv. Vi får glimt fra oppveksten i den amerikanske ørkenen. Valerie har et sterkt og nært, om ikke godt, forhold til moren, Dorothy. Faren, Louis, misbruker datteren seksuelt, noe som setter sitt preg på henne for resten av livet. I tillegg får vi holde Valerie i hånden på dødsleiet, vi møter henne i rettssalen, på sinnssykehuset, i samtale med psykologen, og mens hun ennå er ung og håpefull og springer rundt med Cosmogirl. Glimtene av lykke varer aldri lenge. Teksten kretser rundt de samme scenene, med mange gjentakelser og små forskyvninger. Handlingen går i sirkler, mens språket driver på. Et språk som er godt ivaretatt av oversetter Monica Aasprong.
I forsøket på å portrettere et ukonvensjonelt menneske, blir også teksten ukonvensjonell. Å lese «Drømmefakultetet» er som å se en foredragsholder som bruker en gammeldags overheadmaskin. Men i stedet for å fjerne arket som ligger på maskinen før hun legger på et nytt, legges arkene oppå hverandre i lag på lag. Til slutt blir teksten som en tykk, ugjennomtrengelig masse av ord og vendinger, sorg og savn, galskap og drømmer.
Denne anmelderen kan derfor ikke umiddelbart stemme i kritikerkorpsets hyllest, selv om «Drømmefakultetet» absolutt er en bok som gjør inntrykk.
SIRI M. KVAMME
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
