Morten Bjergas andre roman, «Maratonmennene» handler om to middelaldrende herrer som begynner å trene for å kunne delta i Roma maraton. Boken består av 51 treningskapitler, hvor vi følger våre venners utvikling fra slappfisker til topptrente maratonløpere i løpet av et år.
Å skrive en roman som stort sett forteller om treningsdager kan være et risikoopplegg. Særlig når hovedpersonene løper samme ruten hver gang rundt Stokkelandsvannet og Vagleskogen i Sandnes kommune. Dessuten har de to herrene laget regler for hva de skal snakke om under treningen (det er ikke lov å snakke om jobb eller familie). Dermed har vi en roman med lite ytre og indre dramatikk. Det kunne gjort romanen monoton, men «Maratonmennene» er i stedet blitt en original og minimalistisk fortelling som forbinder stort og smått på sjarmerende og leseverdig vis.
For eksempel oppfatter de det å trene til maraton som å være i et smertehelvete. Og helvete, hva er det? Hva er andre religioners forhold til helvete og himmelen? Slike spørsmål grubles og snakkes det om mens det løpes. Treningskapitlene fungerer dermed like mye som en original form for rammefortelling. Og romanens innhold kan like gjerne sies å være spredte tanker om det å være menneske, som hva som kreves for å løpe maraton. Til tider blir Bjergas minimalistiske fortellerstil i knappeste laget. For eksempel antyder romanen at det eksisterer en konflikt mellom de to vennenes menneskesyn, og boken ville fint tålt at denne konflikten ble utviklet i enda større grad enn det som er tilfelle.
«Maratonmennene» er ikke verdens mest dyptpløyende roman, men en lun fortelling som balanserer fint mellom å ha en alvorlig og skjemtefull holdning til de to kommende maratonløperne. Romanen har hele ni vedlegg som viser alt fra kart over løperuten til hvor mange kilo fortelleren gikk ned under treningsperioden. Dette gjør at man mistenker at forfatteren muligens har vært gjennom dette treningsopplegget også i det virkelig liv.
GRO JØRSTAD NILSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
