Jeg leser tanker om livet og om døden, og om alt det andre. Tankene er vel formulert av den svenske legen, forskeren og forfatteren Stefan Einhorn, og de er kamuflert som en roman bestående av åtte samtaler mellom en jødisk far og hans sønn.
Oppmerksomheten min glipper, og jeg tenker stadig mer på salig Fredrik Stabel og «Dusteforbundets» Darwin P. Erlandsen uovertrufne formulering: «Det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.»
Fortelleren i «Den syvende dagen» er i en livskrise: Hans far er døende, og hans egen lille sønn er livstruende syk.
Den gamle faren kaller sønnen til seg for, etter et langt liv, endelig å sette ord på tanker og følelser om ansvar, etikk, ydmykhet, meningen med livet og kjærlighet. Alt i henhold til en muntlig jødisk tradisjon som går i arv fra far til sønn. De to, begge vitenskapsmenn, diskuterer spørsmål som vitenskapen ikke kan gi svar på. Ifølge fortelleren ligger noe av svaret på livets gåte nettopp i denne jødiske muntlige tradisjonen, det er et mantra og det er av utenomjordisk karakter.
Jeg har vanskelig for å lese denne boken som en roman, til det er den for fragmentert og uten dramatisk stigning. Det er ingen annen drivkraft i fortellingen enn vissheten om den neste samtalen. Forfatteren ble selv inspirert til å skrive boken etter en livskrise der han hadde en «nær døden-opplevelse».
Forfatterens og fortellerens liv ligger så tett på hverandre at det svekker romanen som fiksjon. Den oppleves som nok en bok i sjangeren New Age-litteratur der forfatteren diskuterer religionsfilosofiske spørsmål - men dveler ved uforklarlige krefter som opererer i området mellom vitenskap og religion - utover vår fatteevne. Dette er absolutt en bok til ettertanke, den sier mye klokt om det livet vi bør leve. Men den sier så mye om døden og alt det andre også, og til det kan jeg ikke annet enn å tilføye «May the Force be with you».
ANNE SCHÄFFER
Enig med vår anmelder? Diskutér saken her:
