– Det viktigste i disse historiene er kanskje det indre trykket. Det betyr ikke at jeg ikke interesserer meg for det som skjer på handlingsplanet. Det er bare ikke det viktigste, sier Merethe Lindstrøm.
Hun snakker om sin siste novellesamling «Gjester», men også generelt om hva hun er opptatt av å få frem i tekstene sine.
Lindstrøm debuterte i 1983, og har siden gitt ut flere romaner og novellesamlinger. Hun har vært vokalist i rockeband i Oslo og Berlin, men det er lenge siden, poengterer hun. Hun er født og oppvokst i Bergen, og det er ikke fullt så lenge siden, i den forstand at hun ofte tenker i bergenske bybilder når hun skriver, i hvert fall i miljø og arkitektur.
– Søndag formiddag i Bergen sentrum på 70-tallet er et sterkt bilde, sier hun.
Det dirrer i hverdagen
Hvor langt er det mellom oss? Tenker jeg at Lindstrøms syv noveller spør om på hver sin måte. Personene føler seg sterkt forbundet eller når slett ikke frem til hverandre, gjerne fra det ene sekundet til det neste. En real kastevind.
– Jeg er opptatt av dette med avstand og nærhet. Og et grunntema hos meg er nok ansvar. Jeg prøver å skrive om det å leve sammen med andre, med ansvaret for den andre; for å se den andre. Og om angsten for å se seg selv gjennom andre. Er det mulig å bryte ut av forventninger mennesker omkring har til deg?
Det Lindstrøm kaller «det indre trykket» kan få en til å tenke på uttrykket «Kjenn dirren» fra Tarjei Vesaas' roman «Fars reise». Her sitter den unge Klas Dyregodt og vokter en demning så den ikke skal sprenges – men på et annet plan er demningen et bilde på den bristeferdige psyken til faren. Lindstrøm skriver selv mye om barn og ungdom, der de trekker rundt på sine floker og sine vanskelige foreldre.
– Det er jo lett å tro at jeg har en spesiell interesse for å skildre barn. Men det er egentlig bare fordi de inngår i den type relasjoner jeg liker å skrive om, sier Lindstrøm, som i «Gjester» presenterer små kammerspill fra kjernefamilien. Her er kjøkkenbord, skolebusser og omplasseringshjem for katter, men den tilsynelatende tilforlatelige rammen rommer også utroskap, mistillit og uro.
– Den nære familie representerer et av de stedene hvor vi er den vi egentlig er, og samtidig der vi gjemmer oss. Vi er enormt sårbare i så nære relasjoner. Jeg synes ikke det er noe trangt eller lite tema overhodet. I de aller nærmeste relasjonene ser man så tydelig forholdet mellom eksistens og hverdag – alt er samlet ytterst på en nålespiss. Det er lett å skade hverandre der.
På visning i livet
Skade er et annet stikkord som går igjen i samlingen. Om det er fysisk eller psykisk, opplevd eller forvoldt, eller om det er en skildring av en skadet hjort som løper innover i skogen etter en påkjørsel.
Tittelen «Gjester» peker kanskje også mot noe som er skadet?
– Jeg ville at tittelen skulle sette en på sporet av en uro, følelsen av å være en fremmed i sitt eget liv, kanskje også følelsen av å være invitert inn i andres liv.
Novellen «Sneglene» er en nøkkeltekst i så måte. Far og sønn går på visninger for å finne et husvære for (den voldsdømte) sønnen. Hver gang de åpner en dør, får vi et lite glimt inn i andres hverdag og forhistorie, gjennom bilder på veggen og ting de forteller. Men gjennom farens refleksjon over sønnens fortid, får vi et glimt inn i livet til de som går på visning også. Ganske likt slik hele novellesamlingen oppleves, der man åpner syv dører inn til små glimt av liv, og samtidig risikerer å stadig møte seg selv i døren.
– Hvor nær skal man komme mennesker på en visning, og hva vil det si? På en måte er det en overflatisk situasjon, samtidig aner man alltid at det er noe mer i rommene, sier Lindstrøm.
