Camilla Ønvik Pedersen debuterer med en roman som ligger tett opp til hennes egen historie. I likhet med hovedpersonen er hun fra Korea og ble adoptert av et norsk ektepar på 70-tallet. Hvor mye forfatter og forteller har til felles, er vel ikke godt å si, men Pedersen har utvilsomt et nært kjennskap til stoffet.
«Da tigrene røykte» handler om Park Soo-Mi, som var et svakt og sykelig barn med tuberkulose. Katinka, som er hennes norske navn, finner seg fort til rette i Norge og ser på seg selv som norsk, men annerledes. Romanen følger Katinka på hennes reise tilbake til Korea, landet hun kommer fra, men vet lite om. Ikke kan hun språket, ikke liker hun maten, ikke kan hun spise med pinner. Hun er en fremmed i sitt eget hjemland.
Sentralt i romanen står en slitt skoeske, et lite tøyhjerte og spørsmålet om det er bedre å tro enn å vite. Katinka har få konkrete holdepunkter, det viser seg da også å være vanskelig å finne ut noe som helst om mor, far eller slekt. Det hun derimot kommer nærmere, er Korea og den koreanske kulturarven, det koreanske levesettet. Og på bakgrunn av den frodige eventyrtradisjonen, dikter hun opp sin egen fantastiske tilblivelse med perledykkere og forbudt kjærlighet.
Pedersen har et språk som veksler mellom det konkrete og det abstrakte, det knappe og det maleriske. Fortellingen er både tilbakeholden og ekspressiv. I hverdagsskildringene er stilen nøktern og to the point, i eventyrsekvensen lar forfatteren seg rive med av sin egen fortelling. Det som for meg står sterkest etter endt lesning, er møtet med Korea, her syns jeg forfatteren klarer å gjøre Korea levende for meg med smak, lukt og tilfeldige møter. Når det gjelder historien til den foreldreløse piken, blir alt hengende mer i løse luften. Historien er troverdig nok, men evner ikke å peke ut over seg selv. Katinka reiser til Korea med vage drømmer, tusen spørsmål og kommer tilbake med et eventyr. Det er ikke alt man kan vite, og da er det kanskje bedre å tro.
SIRI M. KVAMME
