Noen ting liker vi ikke å tenke på. Som at barn har en seksualitet (eller når man er barn: at de voksne har det), som at noen voksne liker barn mer enn de burde. I Marit Kaldhols siste roman slipper man ikke unna.
Jeg-fortelleren, en kvinne i 30-årene, befinner seg i en slags limbotilstand. Hverdagen består av møter med kjæresten og barnepass av en liten gutt. Men hun er kontinuerlig distansert fra nået. Hun lider av hukommelse, kan man si, og styres av assosiasjoner. Hver tanke, hvert ord, trigger et minne fra barndommen. Ofte om henne selv og faren, ofte i betenkelige situasjoner. Fortelleren insinuerer ikke at overgrep finner sted, men spørsmålet melder seg: Hvor nært er for nært mellom far og datter?
Nærhetsproblemet blir eksplisitt i kvinnens forhold til den vesle gutten. En natt våkner hun av at han gråter. For å roe ham lar hun ham suge på brystet sitt: «Munn og hender leitar. Finn brystet mitt. [...] Det er så deilig at han vil ha meg.» Scenen er til forveksling lik en mellom henne og kjæresten: «Munnen min leitar. Leppene finn høgre brystvorta hans.» Hun blir så tent av den lille gutten at hun begynner å stimulere seg selv. Et helt tydelig overgrep, som ikke vekker større kvaler enn «det er ikkje fint». En arv fra sin far?
«Blondene gir seg ikkje» er en krevende og ubehagelig, men også vakker bok.
Er det riktig å estetisere overgrep? De tvilsomme hendelsene mellom far og datter skildres som noe selvsagt, uten en fordømmende instans. Barn utsatt for incest vet ikke alltid at det er et overgrep. Truet til taushet tror de atferden er vanlig. Kanskje er fremstillingen nødvendig for å vise et troverdig offer for barnemisbruk.
Romanen er rik på naturskildringer – treet i hagen som drypper blondemønster i snøen, de bølgende blondene rundt holmene langs kysten. Kvinnen ser landskaper i kroppen sin, og kroppen sin i landskapet. Det assosierende tankemønsteret skaper sømløse overganger fra nået til barndommen, til drømmer og virkelighet. «Blondene gir seg ikkje» er språklig svært sterk, som et perfekt vevd og montert klesplagg. Alt henger sammen, også det skjønne med det vonde.
STINA STEINGILDRA
