• Liten skriftstørrelse
• Mellomstor skriftstørrelse
• Stor skriftstørrelse

Hvorfor tenkes litterære oversettelser som kopier av originalen? Denne oppfatningen vil tre akademikere fra Universitetet i Bergen utfordre.

– Forfatter Hanne Ørstavik vekket min interesse for oversettelse da vi tilfeldigvis var på samme litteraturseminar i Frankrike. Hun fortalte om hvordan det var ubehagelig å bli oversatt når hun selv behersket språk, da var det på en måte ikke lenger hennes egen tekst. Det fikk meg på sporet av de endringene som forfatteren ikke har kontroll over. De leserne som trenger oversettelser har jo aldri mulighet til å sammenlikne, fremholder Cathrine Strøm.

Sammen med Aasne Vikøy og Benjamin Rokseth startet Strøm forlaget TransFe:r i 2006. I neste måned kommer første utgivelse, «Mellomrom». Forlaget er ikke tenkt som et levebrød. De tre forleggerne skrev alle hovedfagsoppgave som berørte oversettelsesproblematikk.

– I oppgaven min undersøkte jeg ulike oversettelser av ett dikt av Rimbaud. Blant annet av Jan Erik Vold og Samuel Beckett, forteller Strøm.

Kreativt arbeid pågår
Vikøy arbeider som universitetslektor ved UiB, hvor hun underviser i norsk som andrespråk. Cathrine Strøm er litterær konsulent ved Bergen Offentlige Bibliotek, mens Rokseth er frilans oversetter og hotellvakt på Bondeheimen. Fritiden bruker akademikerne på sitt nystartede forlag. De har et språkpolitisk ærend.

– Generelt er det lite bevissthet omkring hvor viktig oversettelsen er. Oversettelsen inneholder også et kreativt arbeid, og en form for skapelse som har verdi i seg selv, understreker Cathrine Strøm.

Forlaget har postadresse Møhlenpris, men ingen besøksadresse utenom nettstedet tforlag.net. Ulike kafeer som Spesial, Opera, og Knøderen i Nygårdsgaten er blitt idealistenes arbeidsplass. Forfatterne som er representert i «Mellomrom» får et symbolsk honorar.

Den umulige teksten
Blant de inviterte er bergenser og forfatter Arild Vange, kjent som en av våre fremste gjendiktere av tysk poesi. Vange har tatt for seg en novelle av Hans Herbjørnsrud som ble regnet som uoversettelig, og derfor utelatt da hans noveller ble oversatt til tysk.

– Men noen tyske studenter gjorde en kollektiv oversettelse av novellen, forteller Benjamin Rokseth.

Dermed var den «umulige teksten» likevel oversettbar.

– Vi er opptatt av å skape rom for refleksjon og diskusjon rundt oversettelse, særlig den litterære oversettelsen og de vilkår den er underlagt, avslutter Cathrine Strøm.