Arild Vange er en svært anerkjent oversetter av tyske modernister, og han forlater ikke tysken i sin ferske diktsamling «Fjordarbeid». Men blandingen mellom norsk, tysk og engelsk som opptrer i boken, var på ingen måte intendert.
- Det kom helt naturlig, jeg er mye i Tyskland, og har vært gift i tyve år med en jente fra Tyskland. Jeg lever og ånder i begge språkene. Det skaper en bestemt type livsfølelse som jeg sannsynligvis ikke er alene om. Mange av oss har flere språk som vi forholder oss til, sier Vange.
Han betegner det som en språksammensmelting, hvor slektskapet utvides, også når man tenker på de lydlige forbindelsene mellom språkene.
For første gang har Vange våget seg inn i barndommens topos, Paradis. Birkelundsbakken:
«På det smale sporet mellom eg og jeg. Mellom «tro´kkje» og «tror ikke» har mor trikkestemme. Far er kjuagutt. Redernes sønner smiler og nipper til ordene som svever rundt lyseblå basseng», heter det i et dikt.
- Det var faktisk én setning som satte det igang, fra Peter Waterhouse som jeg har oversatt: «dalen åpner seg der setningen slutter».
I boken åpner det seg et landskap.
- Da fikk jeg tilgang til barndomslandskapet, det kom nesten veltende.
Språket vokser av seg selv
Men slett ikke alle av Vanges dikt er like fortellende, eller umiddelbart forståelige. Nye ordkonstellasjoner og assosiasjonssprang møter leseren i «Fjordarbeid». Erindringene og erfaringene er smittet av språket. Vange er opptatt av språkets sterke funksjon, hvordan språket løsriver seg i prosessen. «I stavelsene mellom første og andre etasje», skriver han et sted.
- Tittelen speiler også ordarbeid, jeg er opptatt av klanglige forbindelser i språket. I prosessen løsrives språket gjennom at ordene tar hverandre med gjennom diktet. Ofte vokser språket selv frem i en slags bevegelse hvor hånden følger etter, forteller Vange.
Diktsyklusen som starter med barndommens landskap, Bergen og Paradis, brer seg videre utover europakartet. Wien og München. Men vi skal ikke nødvendigvis tenke stedet rent geografisk. Vange er mer opptatt av stedets ånd, eller hånd:
- Hvis språket tar tak i disse opplevelsene, vokser det frem noe. Diktene oppstår i et møte med stedene. De er hender.
- Finnes det et felles tema for boken?
- Som helhet kan man kanskje se på det som en type reiser, fra barndom på Paradis, voksen i Bergen, og seinere Tyskland og Trondheim.
Franz Kafka spaserer
Til neste vår står Vange for en litterær begivenhet. Da skal Franz Kafkas dagbøker foreligge i fullstendighet. Vennen Max Brodd fikk mange av manuskriptene med streng beskjed om å brenne dem. Kanoniserte Kafka var nemlig svært misfornøyd med egen prosa.
- Hva handler dagbøkene om?
- Veldig mye forskjellig, de er et konglomerat av alt mulig. Han beskriver teaterforestillinger, spaserturer, ikke sjelden handler tekstene om at han ikke får til å skrive.
Vange tok selv initiativ til å oversette Kafka til norsk. Oppgaven er tung fordi tankegangen ofte er labyrintisk, tekstmassen voldsom, og språket svært komplekst. Kafkas dagbøker er skrevet fra årene 1909-1923. Nedtegnelsene rommer også førsteutkast til noen av Kafkas fortellinger. Arild Vange mener Kafka har et ufortjent rykte.
- Kafka er mer realistisk og ikke så deprimerende eller nedragende. Romanen «Slottet» fremstiller hovedpersonen K som ikke vet hvor han skal eller kommer fra, det er jo ingenting annet enn en beskrivelse av menneskets eksistensielle situasjon på en bra måte.
Kafkas skriving og liv er vevet sammen i dagboken. Vange mener grublingen og den filosofiske tankevirksomheten må sidestilles med de rent littære tekstene.
