«Blodskrift» er Jørgen Jægers fjerde sats i suiten om lensmann Ole Vik i den innimellom så fredelige lille kystbyen Fjellberghavn. Et sted man nesten skulle tro var for lite til den Hollywoodske pangåpningen på historien: En seinsommermorgen blir byens respekterte tannlege skutt ned og drept på vei til jobb. Han hadde kontoret sitt i Lensmannsgården. Seinere samme dag blir selvsamme lensmannsgård satt i brann. Og enda verre: Doktor Svendsen, som også hadde kontor i huset, omkommer i brannen. Både tannlegen og legen hadde mottatt trusselbrev kort tid i forveien. Den tredje som får slike brev er - riktig gjettet - lensmann Ole Vik. Og en enda verre katastrofe blir varslet. På kort tid blir lille, sommertrivelige Fjellberghavn omgjort til et mareritt. For politifolkene, i hvert fall. Den stedlige befolkning later til å ta det med større sinnsro.
En ting skal Jørgen Jæger ha ros for, og det er at han faktisk klarer å holde oppe et fantastisk tempo gjennom hele denne voldsomme historien. Det går unna så det hyler i svingene, og Ole Vik og hans trofaste stab, godt hjulpet av kolleger fra nabokommunen Borg, står på med samme uslitelige intensitet som etterforskerne i tv-serien «24». Jæger viser seg som en flink intrigesnekrer, og både politiarbeid og etterforskning virker som vanlig både troverdig og grundig. Så legger han heller ikke skjul på at han har hatt gode konsulenter.
Som person- og miljøskildrer er han fortsatt traust, jordnær og heller triviell. Noen stor stilist er han ikke, dette er underholdningsaction for alle pengene. Men som sådan funker det. Det er nesten så man blir litt irritert på Ole Vik, som glemmer kjæresten Hilde oppi det hele. Det store spørsmålet til slutt blir: Hva i all verden skal Jørgen Jæger finne på neste gang, da? Kan det virkelig komme verre hendelser til Fjellberghavn enn dette?
Forlaget Oktober sa nei til å støtta eit arrangement på Café Opera der deira eiga bok ville fått mykje begeistra omtale av ein mann som Tomas Espedal. No har forlaget snudd.
