- Jeg må få en slutt på dette, sier Vemund Solheim Ådland, og kaller sin siste diktsamling avslutningen av en trilogi. En trilogi fordi den siste boken ikke kunne vært skrevet uten de foregående.
Men først til røttene. Ådland og forfatterbror Øyvind vokste opp i Florvåg på Askøy. Tilflytter og forfatter Tomas Espedal mener øya har noe mytologisk ved seg. Men Ådland krediterer ikke hjemstedet for sitt litterære virke:
- Jeg føler ikke tilhørighet, tror ikke at hjemstedet har betydd noe særlig for min skriving.
At både han og broren skulle bli originale forfattere som både blir bejublet og utskjelt, for nyskaping og for babbel, har han ingen sosiologisk forklaring på.
- Ikke utenom at vi hadde store bokhyller hjemme.
Alt språk er voldelig
Ådland er den yngste som noen gang har studert ved forfatterstudiet i Bø i Telemark. Da var han sytten år gammel.
I dag gir han oss språket slik vi ikke kjenner det. Kritiker Ingunn Økland fremhevet hans prosjekt som avantgardistisk. Han tygger disse laurbærene med en viss bismak.
- Fremstillingen er litt uheldig fordi den også gjør meg marginal. Jeg mener oppriktig talt at min poesi er like folkelig lesning som andres.
Jeg tror folk vil få veldig ulike assosiasjoner av å lese diktene mine.
For to år siden håndplukket daværende festspillforfatter Jon Fosse askøyværingen som en av sine utvalgte for å fremme unge forfatterskap. Nettopp Fosse er et forfatterskap Ådland har lest absolutt alt av.
- Først og fremst for det klanglige, musikalske. Han har et litterært kunstspråk, gjennomført kompositorisk, med avansert rytme.
Kobler vold og skjønnhet
Hans siste bok starter som tilnærmet konvensjonell historiefortelling, men språket oppløses fra sine vante strukturer. Resten kan leses som lyder, eller som et språk i ruiner. Hvordan tenker han sitt eget prosjekt?
- Den nye boken er helt forskjellig fra de foregående, selv om formspråket likner. Det er mer fortellende. Det er på mange måter en helt skrekkelig historie, med mye pinlighet og ekkelhet. Og mange av tekstene er veldig seksuelle. Det er nesten ubehagelig å vedkjenne seg, sier Ådland.
- Teksten kan leses som beskrivelsen av et seksualdrap. Forlaget mener du «tematiserer drap og skjønnhet». Hva tenker du om den sammenstillingen?
- Det er selvfølgelig drøyt å koble skjønnhet og vold, og jeg vil helst ikke leses inn i noen form for voldsromantikk. Men jeg har nok en viss hang til det ekstreme, på flere måter. Egentlig har det vært antydning til noe kriminelt i alle de tre bøkene, men det kommer mer eksplisitt til uttrykk i den nye. Ekstremt språk og ekstreme handlinger knyttes ganske naturlig sammen. Jeg tenker ikke tematikk, men skriver den frem: den åpenbarer seg.
Forfatteren mener han utfordrer konvensjonelle lesemåter ved at teksten blir tydeliggjort som objekt, som skriftbilde.
- Jeg ser på det som et kunstobjekt som enten virker eller ikke. Bare ved å sette bokstaver sammen på nye måter, danner man helt nye betydningsmuligheter, sier Ådland
