Vi er tilbake på kjente trakter for novellist Bjarte Breiteig. Det drypper på klassisk, bergensk vis mot vinduene på tidligere Bergen Gjestehus. Her satt han i 1997 og 1998, drakk øl i nedslitte omgivelser, mens ansiktene ble kritthvite av det skarpe lyset fra lampene.
Men den tid er forbi. Utenfor støyer Brann-supportere, interiøret er skiftet ut, klientellet borte. Bare regnværet står tilbake som en melankolsk rest.
Litteratur er ingen rebus
Det har gått seks år siden andreboken «Surrogater», fine kritikker og Brage-nominasjon. Forfatteren legger ikke skjul på at de siste årene har vært slåssing med tastaturet før novellesamlingen «Folk har begynt å banke på» fikk sin endelige form.
Boken er ikke deilig lesning. Her er vonde overgrep, død og sykdom. Men kanskje mest av alt; gåter uten svar.
Breiteig skriver frem hverdagssituasjoner; en mann som tar toget, en kjæreste som forsvinner, en konferansetime på skolen. Som tittelen tilsier; folk har begynt å banke på, stadig dukker det opp mennesker fra fortiden i novellene, figurer som kan konfrontere hovedpersonene med den de var i fortiden.
- Fortellingene mine er enkle. Alle kan lese dem. Spørsmålene om hvorfor vi er her, hvor det blir av oss etterpå, behandles i tjukke filosofibøker, men jeg tror like fullt disse spørsmålene inngår i vanlige folks hverdagsliv.
Likevel spør folk Bjarte:
«Hvorfor lager du ikke noen slutt på fortellingene dine»?
- Hva svarer du da?
- Jeg svarer at fortellingene er mer enn ferdige. Jeg ønsker nettopp å etterlate leseren rastløs og nysgjerrig. Jeg vil ikke skrive noveller som kan løses som en rebus, men heller favne det uforklarlige, det utilfredsstillende ved tilværelsen vår. Jeg vil gjerne være en motvekt til all underholdningen vi forbruker. Den vil jo først og fremst ha oss til å glemme alle vanskelige tanker for en liten stund.
Museumsaktige Paris
I 2001 dro forfatteren alene til Paris for å skrive. Det gikk ikke bra.
- Jeg skrev ingenting. Jeg dro dit for å se kunst og film, og bli inspirert. Paris sto for meg som den fineste byen i Europa der utallige forfattere og malere hadde truffet hverandre, arbeidet og gått til grunne. Men jeg greide overhodet ikke å jobbe der. Det ble et slags kikkeår i stedet.
Å forfølge kunstnermyten om at eksilet og vandring i parisiske bydeler, skulle skape skrift, var dermed mislykket for Breiteig.
- Jeg trøster meg med skjebnen til den amerikanske maleren Edward Hopper. Han var der nettopp i blomstringstiden på 1920-tallet, samtidig med Picasso, Hemingway, Gertrude Stein og gjengen. Men han møtte ingen, dro hjem igjen uten nye malerier, og så fortsatte han å male, smiler Breiteig.
- Dessuten har byen forandret seg. Nå er den krakelert og oppkjøpt, en stivnet museumsgjenstand. Det beste med Paris er de bittesmå kinoene, fastslår Bjarte Breiteig.
Forfatter minus ferie
Hvis du spør Breiteig om hva som inspirerer litteraturen, blir han svar skyldig:
- Fra de siste årene kan jeg heller fortelle om hva som ikke fungerer. Jeg har prøvd alt.
Kanskje må det derfor handle om troen og tvangen. Tvangen til å sette seg ned ved skrivebordet hver eneste dag, selv om det du produserer er «søppelskrift». Eller troen på litteraturen, og at det en dag kommer en novelle som er god nok.
- I 2003 hadde jeg en novelle med i «Scritture Giovanni» en årlig antologi med én utvalgt forfatter fra hvert land. Da følte jeg endelig at jeg hadde fått det til igjen. Jeg tenkte: hvis jeg klarer å skrive en god novelle annethvert år, så er det verdt slitet.
Breiteig tilhører dem som flikker og flikker på teksten, skriver på nytt og på nytt. 90 prosent forkastes. Novellen skal være konsentrert, derfor må hver setning ha flere funksjoner.
- Nå er det stas, for nå er boken endelig ferdig. Men for to år siden var det helt grusomt. De seks siste årene har jeg ikke hatt en ferie hvor jeg har kunnet slappe av. Jeg har bare tenkt, nå burde jeg vært hjemme og skrevet, forklarer Breiteig.
Vil gjøre det vonde vakkert
Når Breiteig skriver, er det for å nærme seg de store spørsmålene. Noen skjellsettende litterære opplevelser ble inngangen inn i litteraturen. Vidt forskjellige forfattere som Tor Ulven, Dostojevskij og Leonard Cohen har betydd mye for Breiteig.
- Jeg har alltid vært opptatt av grunnlaget for eksistensen vår. Jeg studerte fysikk en stund. Der handler det om å finne årsakskjeder, å kartlegge og måle tiden og materien. Men bak hver forklaring er det et nytt hvorfor. De endelige svarene finner man jo aldri!
- Litteraturen utforsker det vi ikke kan besvare. Hvordan kan et så kortvarig liv ha en mening? Helt fra de greske tragediene har kunsten behandlet det uutholdelige ved eksistensen vår. Ved å beskrive det presist, ved å gi det en litterær form, gjøres det vonde om til noe vakkert.
Han verner om det han kaller litteraturens totale unyttighet.
- Litteraturen er unyttig, men nettopp derfor verdifull. Alle som har hatt en litterær opplevelse vet at den ikke kan måles i penger. Litteraturen løfter ikke økonomien. Se bare hvordan Norli nede på Torgallmenningen har forandret seg de siste årene. Jeg får lyst til å hytte med neven og rope: Det er en skam!
Savner vestlandsmelankoli
Fotografen har tatt bilder av forfatteren ute i regnet, vi har utsikt mot Johanneskirken og Torgallmenningen i sør. Sørlendingen Breiteig er gift med en bergenser, bor i Oslo, men savner Bergen.
- Her bor folk fordi de er glade i denne byen. I Oslo bor folk fordi jobben tvinger dem dit, eller fordi de ikke finner på noe bedre. Du merker det på folk, hvordan de behandler byen, søppelet som flyter i Oslos gater. Jeg savner regnet, de mørke bulene, vestlandsmelankolien.
I de første bøkene til Breiteig inneholder store mengder snø, tåke og regn.
- Jeg er vár for stemninger og væromslag, hvordan verden kan forandre seg på et blunk.
Novellisten har vært trofast mot sin sjanger gjennom åtte år nå, og forlater den ikke med det første. Den konsentrerte formen passer Breiteig. Med hans omstendelige arbeidsmetode betegner han det nesten som en umulighet å få til en tjukk roman.
Om Breiteigs noveller alltid er underfundige, og uten enkle svar; bøkene hans ble til på tre forskjellige måter.
- Den første samlingen, «Fantomsmerter», kom fort, i et slags melankolsk overskudd. Den andre, «Surrogater» kom til gjennom vilje og isolasjon. Denne siste boken har jeg fått til ved å late som om jeg har trodd på min egen skriving, også når jeg har tvilt som mest.
Nå går han i det han kaller et «vondt limbo» og venter på den ferdige boken. I 1998 skrev Dagbladet at «Breiteigs dempede noveller er til å skubbe seg til blods mot. De gjør det ikke lettere å leve, men de hjelper oss å forstå hvorfor». Breiteig venter også på kritikernes dom. Men kanskje mest på leserne, eller sin egen vurdering:
- Jeg spør meg om novellen overlever, om jeg kan ta boken opp om noen år, og tenke at dette var bra. For jeg skal ikke være beskjeden; det hender jeg leser mine egne noveller og blir ganske rørt.
Jeg vil gjerne være en motvekt til all underholdningen vi forbruker. Den vil jo først og fremst ha oss til å glemme alle vanskelige tanker for en liten stund
