Oddmund Vaagsholm (f. 1980) er fotballspiller og journalist, og debuterer med denne kortprosasamlingen som forfatter. På innbretten fortelles vi at han en helt alminnelig gutt som har flydd gatelangs i mange år, og som iblant drømmer at han er Supermann.
I tråd med forfatterportrettet sentreres samlingen rundt en ung mann ved navn Oddmund Vaagsholm, som iscenesetter seg selv på forskjellig vis: som sårt oppmerksomhetssøkende («kan du se meg far? Kan du se meg mor?»), som en ung elskende («jeg har så lyst til å si at jeg elsker henne»), som en rampegutt («jeg har spurt lærer Pale om han skal sole seg i den grå dressen»), som en sorgløs svirebror («og hver gang vi sjangler hjem skal vi starte nytt jazzband»), som en drømmer («Jeg drømmer om Wenche Foss hver kveld nå»), som en sinnatagg («Du skal gi blaffen i når jeg legger meg»), som en tøysete brevskriver («Kjære Paris Hilton»), som et maskefjes («Jeg er Ole Christian Bach») og ikke minst som en mediterende tenker: Det finnes en forestilling i hodet mitt om hvem jeg er, det er den samme forestillingen som knytter meg til verden, akkurat som ansiktet mitt, navnet mitt, språket mitt, og du. Ellers møter vi en «fnisende» Kåre Willoch som sammen med unge Vaagsholm skremmer sin bestemor til døde med en leketøysslange.
Samlingen vimser hit og dit, lik en leken hundevalp, fra det ene innfallet til det andre, uten å få sagt stort om noe som helst. Vaagsholm presenterer med denne boken publikum for sine skriveprøver – et fenomen som blir mer og mer vanlig i den norske bokverden, hvor hungeren etter debutanter fører til stadig flere syltynne utgivelser. Eller kanskje er det bare jeg som er en grinebiter?
Svaret kan søkes ved å oppsøke prosasamlingen, som inneholder følgende pirrende invitasjon: «Jeg er Oddmund Vaagsholm, jeg er en hjerneskade, jeg er vid åpen, jeg er vid åpen for deg, jeg er sex uten samtykke (...) jeg er navnløs, jeg er glad i barn, jeg er helt alene, jeg er naken». Interessert, noen?
FRODE HELMICH PEDERSEN
