Hovedpersonen er 23 år gamle Mia som bor i et gammelt sjømannshjem. Hun driver gjennom dagene uten riktig å delta i det som skjer rundt henne. Gjennom Mias tankesprang tilbake, åpnes rom i hukommelsen. Til tidligere kjærlighetshistorier, men også til nåtidige møter med beboerne i huset.
- Tanken var å skrive frem et hus hvor det bodde mange forskjellige mennesker. Men så kom jeg lenger og lenger inn i Mias historie, sier Kjersti Bronken Senderud.
Hun tenker også romanen som romlig og arkitektonisk, mer enn en lineær fortelling.
- Også sinnet og kroppen kan tenkes som et hus med mange rom. Jeg er fascinert av de bevisste eller ubevisste overgangene fra en tilstand til en annen. De usynlige forskyvningene mellom ulike rom.
Hus fritt for hierarki
«Huset, som med all sin uro har ro, har stillhet. Historier som ligger i lag på lag på dette stedet, nærværet de har etterlatt seg, sjømennene og sjøkvinnene, som har bodd her, hvordan huset bærer på minner etter dem, deres reiser, deres historier, hvordan stemningene de har vært i har smittet over på huset, og er blitt til husets vesen. Som en grunnmur det kan hvile på», heter det i boken.
- Mye kan tyde på at forfatteren er opptatt av at hus har sjel?
- Hus bærer på hukommelse og historie. Når man er barn kjenner man tydelig på den energien som er i hus. Lenge før romanprosjektet var jeg fascinert av det å komme til gamle, falleferdige og forlatte hus. Særlig et gammelt sjømannshjem hvor mennesker gang på gang er kommet tilbake. Et slikt hus gir rom for mange typer liv, for eksempel sigøynerfamilien og den gamle matematikkprofessoren som utgjør noen av mikrohistoriene i boken, sier Kjersti Senderud Bronken.
Hun har vært opptatt av å skrive frem et hus uten hierarki, et hus hvor folk lar hverandre være i fred.
- De som bor i dette huset passer kanskje ikke inn i alle nabolag. Vi kan så lett definere oss bort fra narkomane, og fra psykisk syke. Men avstandene er ikke så store som vi kanskje tror.
Å søke seg til nye steder
Forfatteren har lenge vært opptatt av sigøynere.
- De blir ofte så marginalisert og negativt fremstilt, og koblet til menneskehandel. Men det er også mye verdighet i den kulturen. Jeg kjenner meg igjen i det reisende, å alltid være i bevegelse, søke seg til nye steder og tenke på neste stoppested, sier Bronken Senderud.
Hun oppholder seg for tiden på Tenerife hvor hun tidligere har gått på perfomanceskole og blitt opptatt av det kroppslige gjennom «butho», en japansk danseform.
- Kropp og sinn sees ikke på som to atskilte størrelser, hukommelse sitter også i kroppen. Man tenker at begrensninger i kroppen kan komme fra hvilke historier man bærer på.
Det kroppslige er også sentralt i «Huset», blant annet gjennom at hovedpersonen Mia er opptatt av hvordan vi blir til i den andres blikk. Dessuten via bildene til fotografen Fransesca Woodman som hovedpersonen er opptatt av.
- Her blir kroppen fremvist som en veldig utsatt størrelse, gjennom noe annet enn fysisk nakenhet. Mia kan betegnes som «grensesuicidal», og slik speiles også historien til Woodman som tok sitt liv bare 23 år gammel.
