Chilenske Gabriela Mistral ble kastet ut av skolen i Serena bare elleve år gammel. Rektor mente at hun ikke hadde evner til boklig kunnskap. Det var langt bedre at hun var hos sin mor og fikk lære husarbeid. Tre år senere var hun lærer selv. I 1945 var hun den første latinamerikanske forfatteren som fikk Nobelprisen. Men hun var også diplomat, Chiles utsending i FN, og arbeidet stadig for barn og kvinners rettigheter.
Det er Tove Bakke vi kan takke for at Gabriela Mistrals dikt nå foreligger i samlingen «Alle skulle bli dronning». Bakke beskriver det som svært utfordrende og vanskelig gjendiktningsarbeid.
– Det tok noen år, mye svette, dunking av panne mot steinvegger, sier Tove Bakke.
Skriver gjenkjennelig poesi
Ikke bare var det språklig utfordrende siden Mistral skriver sentrallyrikk i et komplekst språk. Det var også vanskelig fordi Mistral blander inn astronomi og kulturkunnskap fra hele kontinentet.
– Alt som barn lærte hun avansert astronomi. Elquidalen der hun vokste opp har verdens klareste stjernehimmel, og er et viktig senter for moderne stjerneforskning, sier Tove Bakke om den vitebegjærlige poeten som også utforsket språklige identiteter.
Selv måtte Bakke oppsøke Mistrals fysiske landskap for virkelig å få grep om gjendiktningen.
Hun finner det vanskelig å innsirkle den kunnskapstørste poeten med få ord:
– For hun skriver om alt, det går mange år mellom diktsamlingene, og hun forandrer seg. Men hun er en dikter for folket, jeg tror hun treffer folk. Her er temperament, også i kjærlighetsdiktene. Hun er ingen puslete forfatter, sier gjendikteren.
Men selv om Tove Bakke er opptatt av at «monumentet Gabriela Mistral», det vil si læreren, folkeopplyseren og voggesangskriveren kan ha skygget for selve poeten, er noen av oppfatningene sanne. For eksempel at sorgen utgjør et grunnmotiv i diktene. Fra biografien vet vi at hennes forlovede tok sitt eget liv, og det samme hendte med sønnen.
– Mistral er også en stor humanist, hun så mye krig i løpet av sin levetid, sier Bakke.
Allsidig og produktiv
Tove Bakke illustrerer Gabriela Mistrals litterære omdømme ved å vise til at da mange ukjente dikt nylig ble funnet i dødsboet til Mistrals arving, var det Chiles president som la frem disse, på et seminar i Mexico. Dit ble Mistral invitert for å reformere biblioteksystemet og skolesystemet etter revolusjonen i Mexico i 1910–1921.
Mistral var også fødselshjelper for Chiles andre nobelprisvinner, Pablo Neruda. Hun var av dem som oppfordret ham til å skrive, mot farens vilje. Da var hun rektor på den lokale jenteskolen.
– De var begge ekstremt velutdannede, enten det gjaldt naturvitenskap eller kjærlighetssorg. De var sosialt og politisk engasjerte, og begge er kjent for å skrive både om det universelle og det chilenske, ned til det helt lokale og små. Men litterært er de svært ulike. Der Neruda er flytende, er hun piggete. Der han er en kavaler og en gentleman, er hun sår og beisk. Neruda er langt mer kjent enn henne i Norge, men hun verdsettes høyest i Chile, sier Bakke.
Tove Bakke fant et slektskap i diktene.
– En trang etter kunnskap som jeg kan kjenne igjen fra egne slektninger, både fiskerbonden og folkeskolelærerinnen i Sunnfjord. Før Norge fikk olje og rikdom, og før folkeopplysning var et fyord.
