Zenz er enkemann og bor nokså isolert på en gård i Akershus. Her er det rester fra svigerfarens fortid i NS, og ikke minst; minner fra et 34 år langt samliv med konen Astrid som døde brått. Relasjonen til datteren Lucia er også utfordrende for 66 år gamle Zenz. Vi følger ham gjennom bare to uker julen 2001, men forfatter, Heidi Marie Kriznik, speiler også hvordan fortiden virker i Zenz. Han er barn av krigen.
- Zenz er immigrant fra Østerrike og kommer til Norge med sitt tyske språk, mens annen verdenskrig fortsatt er et sår. I ettertiden henger han igjen i denne førsteopplevelsen. Hvordan erfaringen farger ham, er en slags drivkraft i romanen, forteller Kriznik.
Følelsen av å være utstøtt forsterkes også av konens skam over å være barn av et NS-medlem.
- Ved å flytte tilbake til svigerfarens gård, flyttet de også tilbake til en dårlig historie, forteller Kriznik.
Overvekt av unge
Det er ikke overflod av ytre dramatikk den tiden vi følger Zenz. Hans sosiale utflukter begrenser seg, han avlyser julen og i en bemerkelsesverdig, trist scene serverer han julekakene som hans avdøde kone bakte året før.
- Debutant Ingvild Rishøi mener for mange gamle menn stirrer ut av vinduet i norsk samtidslitteratur. Hvorfor har du bidratt med en til?
- Jeg deler ikke den oppfatningen. Jeg synes vel en større andel romaner handler om yngre mennesker som ligger i sengen og stirrer i taket, enn om gamle menn som sitter ved kjøkkenbordet og ser ut av vinduet.I vårt samfunn blir man raskt utdatert. Jeg har en venninne som nærmer seg 80 år, og som sier at folk snakker til henne som om hun er blitt dummere, sier Kriznik om marginaliseringen av eldre.
Forfatteren ville dessuten skrive om noe fremmed fra henne selv. Egentlig var hun i gang med tre forskjellige romaner. Historien om Zenz var den som overlevde. Hvorfor?
- Jeg kjeder meg hvis jeg skriver om noe som er tett på meg, hvis jeg kjenner hendelsesforløpet, sier Kriznik. Hun har brukt mye tid på research: lest bøker om Stalingrad, NS-litteratur og essaysamlingen «Luftkrig og litteratur» av W.G. Sebald.
Vennskap under parabolen
Kriznik går ikke av veien for å betegne hovedpersonen som noe sosialt handikappet; han er ikke så god til å skjønne egne følelser, og vet ikke hvor han skal gjøre av seg. Nettverket er begrenset til naboen Jo som stadig kommer over fordi parabolen etter sigende ikke virker.
- Jeg har villet skildre hvordan det er å bli frarøvet den man har elsket i så mange år. Å være sammen i 34 år er kanskje noe min generasjon ikke får oppleve, sier Kriznik.
For Zenz blir Jo en slags bauta i tilværelsen, derfor fortoner det seg ganske stusslig når Jo bestiller sydentur på impuls, og blir borte hele julen. Og når lysene er slukket hos Jo, som burde være hjemme, går Zenz sporenstreks til aksjon.
- Han har en omsorg for Jo, og er trolig redd for å miste ham. De er nok litt avhengige av hverandre, begge er innflyttere. Dessuten er de naboer, på den måten er vennskapet litt tilfeldig, sier forfatteren.
Hun tenker at romanen gir et utsnitt av Zenz' liv, i et tidsmessig komprimert rom.
- Jeg er enig med forfatter Jens M. Johansson som sier at det meste av livet ikke er krisene, men det imellom, det er fint sagt.
Kriznik debuterte i 2002 og fikk den gang Tarjei Vesaas' debutantpris for romanen «Applaus».
- Dette er nok en mørkere bok, og hvis jeg skulle ha et ønske for romanen, måtte det være at den berører. Å miste, er noe vi alle skal oppleve.
