Å skrive distinkte korttekster eller dikt som kretser om besteforeldrenes og egen død, kan være en krevende øvelse. Debutanten Tommy Skoglund skriver imidlertid kresent og disiplinert, kjølig og kontrollert, uten å gripe til de store faktene og føleriene.
En svak episk tråd spennes ut mellom de kvadratisk utformede diktene. Det begynner med bestemorens dødsleie og død, deretter hører vi om den gjenlevende bestefaren som lever med ektefellens død en stund før også han dør. Igjen sitter et relativt ungt jeg, preget av minnene og med en bevissthet besatt av tanken på å komme til en forståelse med døden som ubønnhørlig undergraver jeget. Slik kretser disse tekstene om erindring, sorg, fravær og om den mulige fortsettelsen.
Skoglund skriver klinisk og avmålt konstaterende, med korte helsetninger. Gjennom forsiktig å berøre språkflaten, aner leseren trykket fra en mye større undergrunn. Dødens altomfattende tilstedeværelse impregnerer den ytre verden og sanseimpulsene med forgjengelighet og tap. Enten det gjelder «granhekkens pjuskete greiner» som holder natt i hagen, søvnen som skildres som analogi til døden, eller peisilden:
Knitringen fra peisen holder meg
inne i stuen.
I lyset fra flammene vises alt
som ikke brenner.
Jeget observerer at det så å si blir mishandlet av materien gjennom kroppslig forfall, daglig celledød og fysiske nedbrytingsprosesser, men det er i naturens gang jeget øyner håpet om fortsettelse i en annen form.
Språkets grenser er ikke identisk med den fysiske verdens grenser, fordi språket forteller om et faktum, altså bestemoren og bestefarens liv og død. Samtidig gjør selve fraværet av de kjære personene dem også enda mer tilstedeværende for jeget. De overlever som språk og minner, men kaster jeget inn i eksistensielle tankevaser: «Det finnes snart ikke annet enn tanker som favner tanker de ikke kan begripe».
SINDRE EKRHEIM
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
