SILJE STAVRUM NOREVIK
GIDSKE STARK (foto)
Reisemotivet er et refreng i verdenslitteraturen. Det begynner med en av litteraturhistoriens klassikere, greske Odysseen, skrevet for 2800 år siden. Et mer lokalt eksempel er Aasmund Olavsson Vinjes «Ferdaminni» fra Trondheim på 1800-tallet. Eller nåtidens Tove Nilsen, forfatteren som har skrevet bok om ferieøyen Kreta. Men når Midtøsten-forsker og skjønnlitterær forfatter Anne Bang skriver om det å reise, handler de ikke om charterturisme, postkortmotiver eller kulørte drinker i hotellbaren. I alle fall ikke bare. Anne K. Bang skriver om det å tråkke gatene både i Zanzibar, Vietnam og Hafrsfjord. Men uten å diskreditere pakketurisme.
- Det viktigste er at folk reiser, mener Anne K. Bang.
Verden foregår overalt
For den som ikke beveger seg, blir blind. Det er en av spissformuleringene i boken «Å reise er å bevege skyene» som kommer til høsten. Forfatteren er opptatt av blikkets betydning. At reisen skjerper blikket for gatene, bygningene, menneskene. Dermed er reisen en nødvendighet for ikke å stivne.
- Jeg kan selvfølgelig bare snakke for min egen del. Ser jeg det samme over lengre tid blir det nesten usynlig for meg. Rastløsheten etter å reise er en rastløshet man ikke blir mett av. Men det er ikke nødvendigvis noe galt ved det, synes Anne K. Bang.
Reisen er dessuten vesentlig for å øke kunnskap, for å skjønne at verdens vesentligheter ikke bare strømmer fra CNN-skjermen, forhandlingsbordene eller Stortinget. Når hun reiser er Anne K. Bang også opptatt av de mikroskopiske samtalene, på et gatehjørne i Kuala Lumpur, eller på en bar i Bangkok. Selv har hun gjort flere års feltarbeid både på Zanzibar og i Yemen.
Refleksjon
- Reising må også innebære en form for refleksjon over eget samfunn. Vårt blikk mot verden er ganske lukket. Samtalene om verdenskonfliktene foregår i alle land, også mens verken Europa eller Vesten er til stede. Det forbauser meg at ikke i alle fall store nyhetsbyråer som Reuters får med seg hva som skrives i arabiske medier nå for tiden. De store konfliktene diskuteres over hele verden. Det må vi ta innover oss.
I essayet diskuterer Bang også dette i forhold til Irak.
- Tv-sendingene fra Irak vil nok vise mange synspunkt, fra fordømmelse med henvisning til Gud, og stemmer som påpeker at også US Marines og de ulike opprørsstyrkene bommer kraftig. Ingen av dem rammer faktisk de «onde verdiene» de sikter på, det vil si diktatoriske og undertrykkende tendenser ved samfunnet. De treffer folk.
Bang har en klar fascinasjon for flyplasser. Flyplassen er en krympet verden.
- Der er alt vanlig, å gå med hijab, å gå uten, å sløre seg helt til, å gå i businessdrakt, å gå i sari eller backpackeruniform. Observert fra en stol på Heathrow, eksisterer det ikke avvik lenger.
Reisen utenfor storbyene
Bangs hovedpoeng er at det å reise utenfor Europa, til andre kontinenter, fremviser hvordan grensene er menneskeskapte. Den viser verden som ett. Et slikt syn hefter ved seg moralske forpliktelser.
- Det er for enkelt å distansere seg ved å betrakte tv-bildene fra katastrofeområder som noe fjernt, noe «annet». Men like fullt en del av oss.
Derfor er Anne K. Bang opptatt av den reisen som går utenfor storbymetropolene, utenfor britiske gatekart eller franske avenyer.
- Vi nærmer oss lett klisjeene her, men vi trenger en helt annen tenkning i forhold til fattigdomsnivået. Jeg tror ikke man kan få full forståelse for det uten å ha opplevd det. Vi trenger å finne andre løsninger enn håpløshet og nihilisme, sier Anne K. Bang.
Enorme forskjeller
Hun mener unge mennesker i tillegg til å reise med «De hvite bussene», for å se konsentrasjonsleirene fra annen verdenskrig, burde se samtidens katastrofeområder med egne øyne. En virkelighet bare Vesten har returbillett fra.
- Man er nødt til å ta innover seg de enorme materielle forskjellene som finnes i verden. Visst er det vanskelig å respondere følelsesmessig og intellektuelt på den globale urettferdigheten. Ingen liker se krigen og nøden som følger med den. Den har ingen tiltrekningskraft. Ikke som samtaleemne, og ikke som fenomen i seg selv. Etter årtier med utviklingshjelp og konfliktløsningsprogrammer er den knapt nok interessant som politisk tema. Nøden er bare tragisk. Men like fullt et fenomen som vi stadig må søke nye måter å forholde oss til på
.
