«Kommandolinjer»
Den korte romanen åpner forsiktig. Hverdagslige, men fine sanseinntrykk - lukten av varmt sommerregn, synet av sollyset som faller på kjøkkenbordet - vekker til live minner i en mannlig jeg-person. Vi aner at kvinnen han tenker på har forlatt ham og at han savner henne.
Det tar imidlertid ikke lang tid før denne vare, sanselige nostalgien brytes med en rå og direkte rapport fra parets aparte, analfikserte sex-liv, som i stor grad synes å bestå av hans påkledde maktutøvelse og hennes nakne underkastelse.
Deretter følger den ene scenen grimmere enn den andre, og dette er det ikke alle som uten videre setter pris på å lese, om det er aldri så velgjort: det ekle, ensomme forfallet han omgir seg med i det avsidesliggende huset; stanken, musene, insektene som samler seg over den slimete oppvasken; urovekkende mareritt og destruktive tankeeksperimenter; tv-en som messer om krigen; fæle barndomsminner sentrert rundt en oppfarende, voldelig og uforutsigbar far og konemishandler - hele tiden mens han forsøker å bearbeide savnet etter kvinnen som forlot ham, som han elsket, som han elsket å forgripe seg på.
Denne personen vet ingen annen måte å føle og uttrykke ømhet på enn gjennom vold. Han tror at ømhet er det man kjenner når man møter blikket «til en katt som dør langsomt i en veikant i juli, med knuste innvoller». Kjærlighet, medlidenhet og dårlig samvittighet er uløselig sammenknyttet, noe som lett kan føres tilbake til den traumatiske barndommen, der all hans aggresjon overfor faren fikk utløp på moren:
«Når jeg hadde hatt et av raserianfallene mine, som aldri rettet seg mot ham, men alltid mot henne, og der jeg skrek spyttsprutende forbannelser mot henne, fulle av ord som «hore» og «jævla fitte», så hun bare på meg med et blikk som ikke engang var såret, så overlegen var smerten hennes i forhold til min.
Gjennom korte kapitler med klare og talende scener og episoder gir den voksne debutanten Vidar Sundstøl et dystert bilde av hovedpersonens fortid så vel som nåtid. Det er noe ironisk over sentimentaliteten og savnet som truer med å fortære ham på nåtidsplan, for minnene han fremkaller er bare unntaksvis av god art. Boken har likevel ikke et ensidig, offensivt fokus på det frastøtende. Tvert imot er det ofte med en slags misforstått følsomhet og sans for skjønnhet jeg-personen skildrer sine omgivelser, og da særlig eks-kjæresten. Han har bare vakkert å si om henne, selv når han har slått henne rød og blå (kanskje særlig da: «som om store roseblader skinte gjennom det hvite»). Misforstå ikke: boken er på ingen måte voldsforherligende, og mannens evne til å forskjønne sin brutalitet forsvarer den ikke. Jeg synes likevel å ane et håp for denne skakkjørte mannen. Han er ikke fullstendig bedervet, han er ikke fylt opp av forakt.
Som tittelen antyder handler romanen om makt og hierarkisk orden - ikke i krigen, men i kjærligheten. Det ødeleggende i forholdet mellom hovedpersonens foreldre videreføres i hans eget parforhold. Slik går han tilsynelatende viljeløst i fotsporene til en far han alltid har hatet. Det som er annerledes er at hans kjæreste, i motsetning til hans mor, ikke vil finne seg i å bli kommandert på den måten. Når hun bryter ut av den onde sirkelen tvinger hun ham til selvrefleksjon - bokstavelig talt idet han vandrer rundt i det tomme huset nattetid og ser sitt eget speilbilde i de mørke vindusrutene.
ANMELDT AV KJERSTI VIK
