- Hvor mye er du villig til å ofre for å virkeliggjøre egne drømmer? spør forfatter Lise Knudsen.
I romanen «Svarte vinger» møter vi Andrea med høye pianistambisjoner, tidvis lammende tenåringsangst, og en mamma med jernvilje. Knudsen har villet skildre splittelsen mellom det å følge egen drivkraft og prestasjonskrav og andres forventninger. Og selv om Andreas liv utspiller seg innenfor en verden av tangenter, tror Knudsen problemstillingen kan treffe flere:
- Det gjelder nok alle som arbeider mye for å oppnå et høyt ferdighetsnivå, enten det er snøbrettkjøring, dans eller sang. Når man er ung, er det som regel gøy, man har masse krefter og gjør det av glede. Samtidig finnes det mange musikktalenter som får en knekk, som overforbruker seg selv for å følge sin lidenskap. Kanskje er det den samme drivkraften bak dem som spiller dataspill hele natten og glemmer å gå på skolen, men å være pianist blir sett på som mer høyverdig, spør forfatteren.
Musikken som morsmål
Boken er et poetisk innblikk i nittenårige Andreas liv. Hun står foran en stor konsert, suget etter tosomhet, og livet etter videregående.
Knudsen bruker dessuten musikken til å skildre Andreas indre spenninger.
- Musikk gir mulighet for gjenkjennelse, det å tøye egne følelser. Kanskje er musikken et parallelt morsmål for Andrea, et slags førstespråk fordi hun føler at hun ikke blir forstått. Jeg har forsøkt å skildre den virkeligheten og stemningsskiftene både gjennom musikk og natur, og gjennom mer poetiske angstbilder, sier forfatteren.
Andreas pianistvirksomhet får uten overdrivelser svært trange kår i kjernefamilien. Stadig blir hun forstyrret i øvingen, og mor forteller at en karriere innenfor medisin nok er mer fruktbart enn å forfølge pianodrømmene.
- Andrea har en veldig sterk mor som ønsker å styre, men hun vil jo bare det beste for datteren, sier Lise Knudsen.
Fortsatt klasseskiller
Men Knudsen er også sosiolog og opptatt av hvordan klasseskiller fortsatt vanskeliggjør yrkesvalg.
- Samfunnet er blitt mer kulturelt klassedelt i løpet av de siste femten årene, så jeg vet at det jeg skriver om er en realitet. Andrea kommer fra arbeiderklassebakgrunn og har foreldre som ikke klarer å se verdien av musikerambisjonene. Andre ungdommer i boken blir backet enormt opp av foreldrene.
Det er nemlig ikke sikkert at Andrea møter mer støtte til en fremtid bak tangentene idet boken tar slutt.
- Det er mer et utsnitt av et langt livsløp. Utviklingen blir også illustrert av notelinjene mellom hvert kapittel. Til sist står notesystemet der taust og uten musikk. Det skal gi mulighet for ettertanke.
- «Det er sånn arabesken skal være; en sår melodi gjemt i vakre ornamenter, med understrømmer som bryter mot, og lager flenger i det vakre», skriver du. Bør man lytte til Bach og Debussy som du skriver om for å fullt leserutbytte?
-Tyngden i Bach sier noe om Dea som person, og har man interesse for musikk får man kanskje noe ekstra igjen. De konkrete beskrivelsene av stykkene sier noe om Andrea, om å flerres opp, og om å bære en stor bør. Men også om kunsten. Mye kunst er kunst nettopp fordi den bærer en motbør i seg. Smerten som kommer til syne i det vakre. Det er der det begynner å leve.
