Når jernmann tar plass

På Solastranden, vinteren 1998-1999, sto hundre menneskeliknende skulpturer og skuet ut mot havet. Kunstverket het «Another place», og er ifølge «Broken Column»-redaktør Jan Inge Reilstad, en av Norges mest besøkte utstillinger.

Kunstneren Anthony Gormley ble deretter invitert til å lage et permanent kunstverk til Stavanger. Kunstverket, med navn «Broken Column» - brutt søyle, består av 23 skulpturer, som vinteren 2003 ble plassert rundt om i Stavanger. I motsetning til skulpturer som er laget for å vare, er skulpturene som utgjør «Broken Column» laget av jern som gradvis ruster vekk. Derfor er det som konsept, på idé- og refleksjonsplanet, at skulpturene får mening, og ikke som estetiske objekter.

Detaljrikt
At samtidskunst får lov å boltre seg fritt i det offentlige rom slik som i Stavanger, taler byen til ære. Men at det ikke skjedde smertefritt, vitner boken «Broken Column» om.

Boken starter med et essay hvor redaktør Reilstad beskriver den tungrodde prosessen før statuene ble en del av bybildet. Reilstads essay er svært detaljert, og gjengir alt fra politiske beslutninger (Frp var selvsagt mot slikt tull) til høringsuttalelser fra så vel fagfolk som kommunale etater. Ønsket om å dokumentere prosessen ned på detaljplan kunne gjort essayet vel internt for utenbys lesere. Når det ikke skjer, er det fordi Reilstad samtidig viser hvordan detaljer åpner for problemstillinger av mer allmenn karakter. Blant annet drøfter han problemet mellom demokrati og privat initiativ når det offentlige ikke bevilger midler. (Norsk kulturråd avslo å støtte prosjektet).

33 sider med fotografier av skulpturene danner en fin og stemningsskapende overgang til de fire essayene i neste bolk. Kjartan Fløgstad leser en dyster symbolikk inn i skulpturenes plassering, mens Trond Borgen og Stephen Blatt plasserer verket i kunsthistorisk sammenheng. Siri Meyer gjør en liten genistrek når hun lar det poetiske ved skulpturene virke i måten hun selv skriver på. Hennes essay om virkning, berører leseren. Fotografier av de siste 12 skulpturene markerer overgangen til redaktør Reilstads samtale med kunstneren selv, Anthony Gormley.

Åpne kunstverk
«Det er slik med god kunst, tror jeg, at om den bare kan avleses på én måte, ja, så virker ikke kunsten, for den blir parole», sier Gormley i intervjuet. En av flere mulige avlesninger gjør Siri Meyer som formidler inntrykk av skulpturenes sårbarhet. Boken avslutter med et assortert utvalg iltre leserbrev. Og ut fra de mest rabiate røstene, skjønner man at man har ingen garanti for at skulpturene befinner seg i sikkerhet.

Bokens overordnete budskap synes å være at åpne kunstverk må finne gjenklang i åpne sinn for å kunne virke. Det er det motsatte av entydig parolekunst. At det i kjølvannet av kunstverket «Broken Column» kommer en så perspektivrik og engasjerende bok som «Broken Column», kan ses som et bevis på at kunstverket virker etter hensikten.

ANMELDT AV GRO JØRSTAD NILSEN