Flemming Rose kommer med alvorlige beskyldninger mot min bok «Engelen i Groznyj» i en anmeldelse i Jyllands-Posten 30. januar. Mistenkeliggjørelsen er såpass grov, at jeg ikke kan la den stå uimotsagt.
Hovedinnvendingen til Rose er at han ikke kan være sikker på at det han leser virkelig har skjedd, fordi han har funnet enkelte historiske faktafeil.
La meg først ta de to faktafeilene, som for øvrig allerede var blitt korrigert og sendt ut til oversetterne før Flemming Rose skrev sin anmeldelse, men som ikke rakk med i den danske utgaven, da den er første utenlandske oversettelse. En gjelder Boris Jeltsin og hans utsagn «Tag så meget suverænitet som I kan sluge». Det ble ikke sagt til sovjetrepublikkene, slik jeg skrev, men til de russiske republikker og regioner i 1990. Setningen er rettet i Gyldendals andre opptrykk av boken som allerede er bestilt. Det samme gjelder setningen om Lavrentij Beria. Jeg skriver at han «var hjernen bak Moskva-processerne». Det er rettet til: «Etter en blodig karriere i Kaukasus, ble han i 1938 promotert til sjef for sikkerhetstjenesten i Moskva.»
Disse, Flemming Rose, er de eneste feil jeg tar på min kappe. La oss gå gjennom resten av dine anmerkninger: Du skriver korrekt at poeten Mikhail Lermontov ble sendt i eksil som offiser til Kaukasus i 1837. Jeg kalte dette tvangstjeneste i mitt manus. I den danske ut-gaven har dette blitt til tvangsarbeid, som jo er noe annet. Gyldendal retter selvsagt dette til-bake til mitt opprinnelige ord.
Så gjelder det Roses bemerkning om «grammatikalske feil og misforståelse av vendinger». Mitt norske manus er nitidig sjekket av en oversetter og lektor i russisk språk ved Universitetet i Oslo. Mine vendinger er grammatikalske korrekt og riktig stavet i følge norsk transkribering. Det er selvsagt ergerlig at det i den danske oversettelsen er feil i transkribe-ringen av noen russiske navn og uttrykk i forhold til gjeldende regler for dansk transkribering. Det er i den sammenheng irriterende at «Nasje delo pravoje» (vår sak er rettferdig) i mitt manus er blitt til «nasje delo pravoja» i den danske utgave, og at landsbyen Pervomajskoje er blitt til Pervomaisk. Begge deler kan ikke være annet en oversetterslurv, selv om det første eksempelet kan forvirre russiskkyndige, som Flemming Rose, til å tro at jeg roter mellom intetkjønn og hunkjønn.
I et essay skriver Milan Kundera om hvordan han brukte halve sin tid på lese, sjekke og korrigere oversettelsene av egne bøker. Han ble stadig mer frustrert over at de ikke ble slik han ønsket, inn til han en dag bestemte at: Aldri mer! Slik er også min innstilling.
Når det gjelder de 200 000 russerne som forlot Groznyj før 1994, så er de ikke glemt, slik Rose skriver, de er bevisst utelatt. De nådde ikke opp i de begrensede sidene med historie som jeg ønsket å ha med. En belest anmelder vil ofte finne momenter han ser ikke er med i boken han anmelder, og nevner da med glede hva han mener burde vært med. Å insinuere at de 200 000 russerne er glemt, er naivt. Enhver forfatter gjør sine prioriteringer av stoffet, og en av mine hovedprioriteringer i «Engelen i Groznyj» var nettopp at historiedelen ikke måtte bli for lang.
Rose ser ut til å like verbet å glemme. Han skriver videre at jeg har «glemt centrale begivenheder, men husker tilfældige møder og steder med en grad av detaljer, som er forbløffende». Om jeg hadde skrevet en historiebok, kunne man selvsagt arrestert meg for å utelate «centrale begivenheder», men i «Englen i Groznyj» har jeg prioritert å ta med begivenheter jeg selv har vært til stede på og har dermed hatt anledning til å ta med «en grad av detaljer, som er forbløffende». Det har jeg kunnet fordi jeg har sett tilbake i gamle notater og ikke minst lest gjennom artiklene mine fra min første krig.
Det finnes hyllemeter av bøker som nøye går gjennom den første krigen, og jeg kan anbefale Carlotta Gall og Thomas de Waal sin «A small victorious war». Sistnevnte har for øvrig vært konsulent på den engelske utgaven av min bok som kommer i mars. Men når det gjelder reportasjebøker om Tsjetsjenia de siste årene er det nærmest blankt. Jeg ser derfor ingen grunn til å bruke mye plass på å gjenfortelle det andre har fortalt før meg. Når jeg skriver en bok, er det for å prøve å formidle noe nytt.
Når det gjelder påstandene om tsjetsjenernes forhold til Nazi-Tyskland under annen verdenskrig, vitner Roses avsnitt «Uden hold i virkeligheden» om en slurvete lesning av min bok. Jeg beskriver Stalin og Beria sin plan om å deportere alle tsjetsjenere: «Grunden var at der angiveligt fandtes tilfælde av forræderi blant bjergfolkene, og de blev mistænkt for måske at ville kæmpe på tyskernes side i krigen.» Senere skriver jeg at det var «lite hold i anklagen» noe som fint er oversatt til dansk med «ikke meget hold i». Hva som ville skjedd dersom na-zistene hadde kommet seg inn i Tsjetsjenia, kan vi selvsagt diskutere, men det blir en kontrafaktisk diskusjon som ikke hører hjemme i min bok. Det fantes mange i Tsjetsjenia som nærte et intenst hat til Stalin, som den kjente Aburakhman Avtorkhanov, som krysset fronten og avleverte et memorandum til tyskerne fra en opprørsleder med tilbud om en allianse, slik Rose beskriver. Men det historiske faktum er at tyskerne aldri tok Groznyj og en av grunnene til det var nettopp den djerve militære motstanden i Kaukasus, der flere av soldatene var lokale kaukasiere. Rose tillegger meg meningen at «rygter om samarbejde med tyskerne under Anden verdenskrig ikke har noget på sig». Det har jeg aldri verken ment eller skrevet, bare at det er «lite hold i dem», som er noe annet. Jeg har dessuten beholdt perspektivet og sett ryktene i forhold til midlene som ble brukt: Å deportere hele den tsjetsjenske befolkningen til Sentral-Asia og holde dem der som folkefiender til 1956.
Journalistikk handler om valg. Det gjelder nyhetsbyråenes knappe linjer, den politiske kommentatorens analyse eller den litterære reportasje. Vi velger, og ikke minst: Vi velger bort.
Flemming Roses alvorligste anklage er at fordi har mener å finne historiske faktafeil i min bok innrømmer han den i sin helhet liten troverdighet. Det tatt i betraktning at den stort sett handler om mine flerfoldige reiser til Tsjetsjenia i 2006 og 2007.
Overraskende nok skriver Rose at min litterære metode «stiller særlige krav til fakta og forpligter journalisten på virkeligheden, fordi ingen har mulighed for at kontrollere rigtig-heden av de detaljer som bærer fortællingen». Jeg har alltid ment at all journalistikk stiller de samme enerådende krav til fakta og etterrettelighet. Når Rose skriver om «særlige krav» til den litterære metoden; mener han da at ordinær nyhetsjournalistikk kan stille lavere krav? Mener Rose at det hadde vært større mulighet for å kontrollere riktigheten av det jeg skriver, dersom jeg hadde skrevet i tradisjonell reportasjeform? I spørsmål og svar? Folks beretninger som direkte monologer med (¿) der jeg tok ut ting, eller strammet inn?
Det er alvorlig å beskylde en journalist for å dikte. For å tørre å skrive det, bør man ha bevis, og ikke bare «føle» at man ikke kan stole på det som er skrevet.
Selv Rose begår feilvurderinger, eller kall det gjetninger: «Ofte har reporteren ikke selv overværet de begivenheder, der beskrives, selv om hun fremstiller det, som om hun er til stede og kan gjengive tanker, følelser og indre monolog hos personer.»
Jeg har ikke på noe sted i boken fremstilt det som om jeg har vært steder jeg ikke har vært. Der jeg ikke har vært til stede selv, har jeg basert meg på nitidige intervjuer med dem som opplevde dem.
La meg avrunde med å gå gjennom første kapittel, preludiet til boken, som kan være et av de kapitler Rose finner problematiske: 12-åringen Timurs beretning om sin egen barndom.
Jeg møtte Timur på flerfoldige reiser over et tidsrom på nærmere et år. Hans historie ble sakte avdekket for meg, han fortalte mer og mer og han viste meg de stedene der viktige begivenheter i hans liv fant sted. Jeg kunne selvsagt valgt å skrive alt dette kronologisk: «Jeg møtte Timur. Jeg ble nysgjerrig på ham. Vi begynte å snakke. Han fortalte meg om hva han hadde gjort den dagen. (Burde jeg tatt det ordrett?) Jeg så hvordan han lekte en voldsom lek med andre barn. Jeg observerte de brå bevegelsene hans. Noen dager senere fortalte han meg litt mer. Jeg spurte flere spørsmål. (Hvilke?) Han svarte litt til. (Hva?) Så måtte jeg reise til-bake til Moskva, og kom ikke tilbake før en måned senere. Da var Timur forandret. Han var blitt mer voldelig. En gang sa han at¿» Hvem skulle kunne klare å lese en slik bok?
Dersom kravene til å beskrive samtaler, begivenheter og antall møter kronologisk, nøyaktig slik de foregikk i sin helhet, kveler man en hel sjanger: reportasjen. Og vi hadde endt opp med uleselige bøker på flere tusen siden fulle av fotnoter og forklaringer.
Jeg har strevd med å fortelle Timurs og andres histories på en måte som både er så korrekt som mulig, selv om bare Timur selv kjenner Timurs fulle historie, og som kan formidles til leseren på en måte som når frem, som er forståelig og leseverdig. Likeledes har jeg forsøkt å fortelle Russlands og Tsjetsjenias historie så fortettet, så skåret til benet som mulig, for ikke å overskygge bokens viktigste beretninger, om Tsjetsjenia i dag, og der kan jeg være enig med Rose: «en konflikt, der fortjener mer oppmærksomhet, end den får».
Ps. Om jeg selv skulle bruke petimeterens mål kunne jeg reagert på at Jyllands-Posten to ganger skrev feil tittel på sin første side og kalte boken «Engelen fra Groznyj» og ikke «Enge-len i Groznyj». Krediteringen under forfatterportrettet er også feil; Heidi Bradner tok om-slagsfotoet, ikke bildet av meg. Bør disse feilene få meg til å trekke Flemming Roses anmel-delse i tvil? Nei, selvsagt ikke. Burde et galt årstall, sovjetiske republikker som skulle vært russiske og noen oversetterfeil trekke min troverdighet som reporter og samtidshistorisk vitne i tvil? Jeg vil hevde nei.
