«Det er mulig at det vakreste av alt er gamle mennesker». Med motto lånt fra Jens Bjørneboe starter «Vendrakovic», roman nummer tre fra Ingebrigtsens penn. Alderdom er et tema i flere av forfatterens bøker.
Er det en kjærlighet til levd liv, en kritikk mot samfunnets blikk mot de eldste? Hovedpersonen Elena Vendrakovic er nemlig full av vitalisme, og nekter å la seg avskjedige fra skuespillerjobben uten rebellens protest. Ingebrigtsen har tidligere uttalt ønske om å skrive frem et «alternativt alderdomsportrett».
- Temaet er stort og har forfulgt meg i noen år. I min forrige bok handlet det om en gammel, syk mann. Jeg ble ikke ferdig med ham, men nå har han blitt transformert til den vitale gamle damen, forteller forfatteren fra Os.
Hva skjer når et aldrende menneske begynner å glemme, og samtidig har en visshet om dette, ser seg selv utenfra? Dette var motiv for «Snø dempar lyd, tre lukkar inne». Litterær utforskning demens er denne gang snudd til en studie av alderdommens handlekraft.
Fascinert av skakt og skjevt
- En skal ikke se ensformig på alderdom eller eldre. Min fascinasjon for eldre mennesker bygger på klisjeene om levd liv, skavankene, det syke. Observerer man en gammel mann fra benken i parken, er det som regel langt mer å hente, tror betrakteren.
Men han vektlegger også at «Vendrakovic» kan være et spark også til den resignerte eldre som tenker at livet er slutt fordi man har nådd dets siste fase. Samt samfunnets stigmatisering der man risikerer sorteres ut fra arbeidsmarkedet ved fylte femti.
I fiksjonens totale løgn ligger også fiksjonens kraft, og muligheten for kritikk og krasse samfunnskommentarer.
- Gjennom å lyge får man kommentert virkeligheten. Man må legge pennen på skrå, utnytte romanens potensial totalt.
Forfatteren er derfor kritisk til forfatterkolleger som ikke har annet å skrive om enn sitt eget privatliv.
- Da tømmer man seg fort. Man må ha noe annet å gi. Det er ikke å utnytte romanfiksjonen i det hele tatt. Skiller man ikke mellom privatliv og skrift, ender man fort opp som enboksforfatter. Jeg kunne lett ha skrevet om store ting som jeg har vært gjennom, barnefødsel, kjærlighetsnoveller. Men jeg trenger et skille, kanskje i forsvar for min egen bedrift.
Eirik Ingebrigtsen nikket gjenkjennende da forfatter Roy Jacobsen vant Ungdommens kritikerpris for krigsromanen «Hoggerne». Jacobsen var dobbelt glad fordi «mange bøker i dag skal handle om kropp eller forfatterens eget liv, fordekt som romaner, og det gjør ikke denne boken».
- Jeg er helt på linje med det synet der. Ungdommen leser tvers gjennom popreferanser, og gikk til den store fortellingen, fjernt fra norsk virkelighet. Romanlesning skal være krevende.
Fant Jondalen i India
For å strekke fiksjonen lengst mulig, skriver Eirik Ingebrigtsen fra et østeuropeisk land han aldri har besøkt, Bratislava. Blir ikke fallhøyden da skremmende stor?
- Jeg har sittet med kartet fremfor meg, «skallet» er Bratislava, men jeg har fylt det med mine farger og lukter. Hadde jeg vært i Bratislava, hadde jeg blitt en langt strengere dommer, og kanskje strengt analysert notatene mine fra reisen for å gjengi detaljene korrekt. Her kunne jeg senke skuldrene, skrive i vei mer blindt. Derfor lå faktisk en befriende styrke i ikke å ha vært der.
Så ender kanskje Ingebrigtsens Bratislava også opp i spennet mellom fiksjon og virkelighet, dokumentariske gjengivelser av gatenavn, blandet med forfatterens forestillinger om stedet. Det gjenkjennelige nære kan like gjerne dukke opp fra det ukjente, nye.
Ingebrigtsen påpeker at man som nynorskforfatter ofte assosiert med vestlandslandskap, til tross for at forfatteren skriver frem landskap som er en miks av Bergen, Nord-Norge, og ikke minst fantasien. For fra skrivestuen i Hurdal, ikke langt fra Gardermoen, er det kun utsyn til «fugler og store mengder snø».
- Jeg kan faktisk tidfeste starten på skrivingen, jeg var på reise i India, men midt ute i det eksotiske med krydderlukter, nye farger, så renskrev jeg ikke det jeg så, men fant opp en treskjærer fra Jondalen.
