Livsfilosofi til rette tid

Det er opplest og vedtatt at vi lever i jeg-ets tidsalder, der kollektive løsninger lider kontinuerlig skibbrudd og det aller meste ofres på selvrealiseringens alter. Gud, i den grad han eksisterer, er blitt omdisponert til den absolutte viljen til privatisert suksess. Alle kjenner Oljefondet, men hvem vet lenger hva Oljeberget er for noe. Pengene, ved sitt teknokratiske talerør, sentralbanksjef Gjedrem, taler høyest, amen.

Når så Einar Øverenget, med doktorgrad i Heideggers tenkning, og rektor på Humanistisk Akademi, innleder sin bok med å fremsette den påstand at Bibelens gylne regel bør omskrives slik at den kommer til å lyde: «Du skal gjøre mot deg selv slik du vil andre skal gjøre mot deg», er det fristende å trekke den konklusjon at også han har falt i den tidsriktige honningfellen, at han vil pukke på at jeg-et trenger ytterligere stimuli, i den hensikt å bli en enda mer strømlinjeformet markedsaktør. Engstelsen viser seg imidlertid å være ubegrunnet. Det Øverenget ønsker, er å tilrettelegge for et selvbilde som avgrenser seg mot utilbørlig egoisme og egennytte. Det, hevder han, kan bare skje ved at vi inngår i et vennskapelig forhold til oss selv. Vennskapet, med Sokrates som inspirasjonskilde og rollemodell, er den høyeste form for filosofisk prinsipp, fordi det både er tuftet på og avleder selvrespekt, som i sin tur er helt nødvendig for å frigjøre den livsenergien som kan skape et balansert og handlekraftig menneske - et menneske som hviler trygt i seg selv, og som samtidig har alle empatiske antenner ute mot omgivelsene.

Øverenget varierer dette grunntemaet om vennskap på en rekke ulike måter. Ikke alle er like vellykkede, men særlig på to felter får han full gjennomslagskraft, og begge arter seg som negasjoner av hva han etterstreber. Det ene er hans raljerende presise oppgjør med ekspertveldet, hele den hærskaren av terapeuter, personlige coacher, stylister, finansielle rådgivere m.m. som er et av modernitetens fremste kjennemerker. Å omgi seg med for mange nisje-orakler av denne typen, er å frata seg selv retten til å foreta selvstendige vurderinger, i praksis å nedbygge et bevisst forhold til seg selv. Da er vi tilbake ved selvrespekten, som er lik opparbeidelsen av et refleksjon s rom, et sted å ta seg selv på alvor, stå frem som autoriteten i sitt eget liv. Dette fører direkte over i et større utsyn over nåtidens paradoksale situasjon: Alle vil bli individualister, men vi er mer enn villige til å la andre individer definere og utarbeide denne individualiteten for oss. I Øverengets tolkning fortoner en slik praksis seg som det motsatte av selvrespekt, det motsatte av frihet, å bli kneblet av utenforståendes syn på oss, i stedet for å ta styringen selv.

Hans andre slående illustrasjon på hvor galt det kan gå når refleksjonsrommet i oss stenges, er naziforbryteren Adolf Eichmann, som Hannah Arendt har laget en berømt studie av, utmyntet i uttrykket «ondskapens banalitet». Eichmann, parafraserer Øverenget, tillot seg å la omgivelsene definere hva som var rett og galt, tillot seg å bli et forblindet redskap for andres interesser. Som det dannede mennesket han var, følte Eichmann seg forpliktet til å utføre ordre, det vil si sende jødene til gasskamrene. Med et sammenfattende sitat: Eichmann var en lovlydig borger i en kriminell stat, en pliktoppfyllende folkemorder. Hans kardinalsynd var at han ikke tillot seg selv å tenke. Han dehumaniserte seg selv, fordi det var det rammeverket rundt ham hadde behov for.

Så kan vi spørre om den totalitære trussel er noe mindre i dag, selv om den kommer forkledd som selvpromotering over en lav sko. Når alt menneskelig blir en frihandelssone, når vi forledes til å tro at vår personlighet består av fullt utbyttbare størrelser, lar det seg gjøre å si at de helautomatiserte, nyttige idiotene går midt iblant oss, og det som tikkende bomber. Dette er bare ett av de mange tankekorsene det er mulig å utdra av Einar Øverengets hverdagsfilosofiske betraktninger, som ikke utmerker seg ved stilistisk briljans, som også er unødig gjentagende, men som allikevel skjærer seg et godt stykke inn mot margen av vår eksistens.

ANMELDT AV PÅL GERHARD OLSEN