I denne boken tar NRKs kritiker Marta Norheim for seg en stor bolk av den norske samtidslitteraturen, med hovedvekt på den yngre generasjonen.
Hun sammenlikner og kategoriserer, finner tendenser, sammenhenger og bruddflater, ordner gjerne etter tema, som for eksempel «barndom» eller «krig».
Omtalene er stort sett nøkternt beskrivende, og så å si fri for faguttrykk. Dette er leseveiledning for folk flest.
Bare sjelden bruker hun den normative kritikerstemmen. En bok kan være «noe rotete og uferdig», andre steder skinner det igjennom at Marta Norheim er begeistret. Det er for eksempel ingen tvil om at hun liker Ingvild Burkey og at hun synes Jonny Halbergs «Flommen» er en svært god roman innenfor sjangeren «skittenrealisme», eller «dirty regionalism,» som hun pussig nok kaller det på nynorsk.
Marta Norheim skriver godt og presist og er dyktig til å få frem det essensielle ved bøkene.
Men hvorfor har hun ikke tatt med Stig Sæterbakken, som debuterte som romanforfatter i 1991? Eller en produktiv romanforfatter som Tormod Haugland? Han debuterte med «Under» i 1994. Kan det være fordi de ikke faller inn under noen av kategoriene? Innledningen om hvilke kriterier som er benyttet, er nokså uklar, det kan derfor virke som om utvalget ikke er gjennomtenkt nok. Og kan vi egentlig snakke om en «guide» til samtidslitteraturen, når mange av de toneangivende forfatterne som debuterte før 1990, og som i høyeste grad setter preg på samtidslitteraturen, som f.eks. Vigdis Hjorth, Tove Nilsen og Dag Solstad, faller utenfor?
Men la gå, vi bærer over med det kriteriemessige. Slike leseveiledere er tross alt så å si fraværende i den norske bokheimen til nå, en må sette pris på initiativet og innsatsen. Det er godt med et skikkelig fugleperspektiv iblant.
Som leser oppdager man at enkelte titler har gått en hus forbi. Når jeg f.eks. leser om Erik Bakken Olafsen (psevd.) sin «Koranoid» blir jeg klar over at jeg har gått glipp av en spennende og original roman. Marta Norheim gir meg lyst til å lese den. Dermed fungerer «Røff guide til samtidslitteraturen» ikke minst som real lesestimulering.
ROLF ENGER
