Utgivelsen av «Dans i samtiden», redigert av kunstteoretikeren Camilla Eeg, er en viktig begivenhet i det norske dansefeltet. Det finnes bøker om norsk dans, både memoarer, historiske verk og bøker om enkelte kunstnere, men dette er første gang en hel bok er viet til å presentere tekster om norsk samtidsdans med faglig tyngde. Eeg har samlet forfattere med lang fartstid i å skrive om dans og forskere i aktuelle felt for å forstå danseuttrykk.
Gitt en så unik posisjon, er det forståelig at boken har mange intensjoner. «Dans i samtiden» har et dobbelt utgangspunkt. Den vil vise hvordan våre vestlige samfunn kan forstås gjennom dansekunsten generelt, og kroppen i dansen spesielt. Samtidig vil boken også snu på dette utgangspunktet, og vise hvordan kropp og fysisk utfoldelse i samtiden påvirker dansekunstnernes arbeid. Et overordnet mål er dermed å vise hvordan kunst er en del av livet, og hvordan vi, enten vi er gjengse tilskuere eller fagpersoner, bruker våre livserfaringer til å forstå det vi opplever på scenen.
Fordi dans er en kunstform basert på kroppslig erfaring og bevegelse, inneholder den en kroppsforståelse, uansett om danseforestillingen faktisk handler om kroppen som sådan, som har en relevans utover selve forestillingen. Eeg skriver at kroppsforståelse dreier seg om hvilken betydning vi gir kroppen og hva vi leser ut av den. Skribentene Tone Kristine Kolbjørnsen om Ingun Bjørnsgaards prosjekt, Gunn Engelsrud om Øyvind Jørgensens produksjoner, Marit Strømmen om Kreutzerkompani, Eeg om zero visibility corp., André Lepecki om deepblue og Myriam Van Imschoot om impure company tar opp et mangfold av perspektiver på kroppen. Dette understreker hvordan forståelsen av kroppen i samtidsdansen har beveget seg videre fra danserens instrument eller visuelt objekt, til å bli betraktet som aktivt og medskapende. Kroppen forholder seg til og består av konseptuelle, energetiske, fysiske, teknologiske, kjønnsmessige og visuelle nivåer.
Et viktig spørsmål som kan leses ut av boken, er hvordan våre samfunnsmessige og hverdagslige forståelser av og forventninger til kroppen i en dansesammenheng farger opplevelsen av dans. Skribentene viser hvordan forståelsesprosessen som de utfører i sine essayer er både subjektiv og basert på gjensidig utveksling mellom betrakteren og kunsten.
I Engelsruds og Van Imschoots essayer er avstanden mellom skribenten og koreografen svært liten. Skribentene jobber tett på med en personlig tilnærming, selv om deres tone, teoretisk utgangspunkt og analyse er forskjellige. Andre, som Kolbjørnsen, beholder en større avstand til sitt forskningsemne, noe som i dette tilfellet gir preg av å bli en innføring. Flere skribenter skriver seg selv inn i teksten, og aktiverer sin egen forståelsesprosess for leseren.
Varierende grad av og type kjennskap til feltet både kunstnerisk sett og forskningsmessig, bidrag fra to viktige teoretikere i det internasjonale samtidsdansefeltet samt større skriftlig spillerom for norske skribenter, gjør «Dans i samtiden» til et løft for tekster om dans, for samtidsdansen selv og for å inkludere dans i større grad i en offentlig diskurs om kunsten og livet.
MELANIE FIELDSETH
