Klassiske Veum er tilbake

En ny Varg Veum-sak kan begynne.

«Der hvor roser aldri dør» er den 16. romanen i serien om privatetterforskeren med kontor på Strandkaien. Her møter vi en mørkere Veum enn i forrige bok. Det har gått tre år siden de dramatiske hendelsene som endte med at Veums kjæreste, Karin, mistet livet. Privatetterforskeren har flere år med alkoholmisbruk bak seg.

- Dette er et klassisk Varg Veum-oppdrag. Han skal finne ut hva som egentlig skjedde da en liten jente forsvant for nesten 25 år siden. Det er dette som får ham opp av flasken igjen, sier Gunnar Staalesen. Veum har bakgrunn fra barnevernet. Det merkes.

Les også

Veum i klassikerform

Elegant bruk av krimsjangerens forventning om et mord

Ringvirkninger

Gunnar Staalesen henter ideene sine fra aviser og det øvrige nyhetsbildet. Han nevner Marianne-saken, om 7-åringen Marianne som gikk en tur i butikken og aldri kom hjem igjen, Therese-saken, som heller aldri ble løst. Fra de siste årene: Christoffer-saken, om gutten som døde etter å ha blitt mishandlet av stefaren.

- Å miste et barn må være det verste som kan skje en mor. Men jeg vil vise at det ikke bare er de nærmeste som blir rammet. En slik hendelse sprer seg som ringer i vannet. Det er den røde tråden i den nyeste boken, og det sentrale temaet i hele Veum-serien, sier Staalesen.

- Jeg vil få frem tapet og desperasjonen. Det går ikke en dag uten at de som har opplevd noe sånt, tenker på det. Dette er sår som aldri gror, legger han til.

Balansegang

I år er det 35 år siden Gunnar Staalesen lanserte krimhelten sin, men Staalesen har aldri bare skrevet ren underholdning. Han bruker krimsjangeren til å ta opp aktuelle spørsmål. Samtidig holder han krimhåndverket i hevd. Det skal ikke bare være tungt og seriøst innhold, men også underholdning, mener han.

- Tidligere i vår avskrev din forfatterkollega, Kjell Ola Dahl, kriminallitteraturen som uinteressant skvalder, og la nærmest opp som krimforfatter i Aftenpostens spalter. Hva synes du om det?

- Jeg er uenig med ham. En del kan fremstå som skvalder, men det er også mange mainstream forfattere som skvaldrer. Det skjer innen alle sjangre, ikke bare krim. Dessuten når krim flere lesere, sier han.

Staalesen mener sjangeren kan være godt egnet til å belyse samfunnsspørsmål. Han trekker frem årets vinner av Rivertonprisen, «Ildmannen» av Torkil Damhaug, som eksempel på en krim som både tar håndverket og innholdet seriøst.

- Den gir jo hele bakgrunnen for det som skjedde 22. juli i fjor. Den er både en seriøs roman og en god krim, sier forfatteren.

Han tror ikke den norske kriminallitteraturen vil forandre seg etter terrorangrepet 22. juli i fjor.

- Ikke mer enn det som merkes i resten av samfunnet, men det vil alltid ligge der som et markant skille i norsk historie, sier han.

Om hendelsene i juli i fjor vil dukke opp i en Veum-historie vet vi ikke enda. Den nye romanen er ikke kommet lenger enn til mars 2002, og nevner bare så vidt 11. september i en bisetning.

Men Staalesen har ingen planer om å førtidspensjonere verken seg eller privatetterforskeren og regner med at de to har mange gode år foran seg.

Holder seg unna storpolitikk

- Er det temaer du aldri ville kunne ta opp i en kriminalroman?

- Nei. Det er heller slik at det er temaer som er utenfor Varg Veums rekkevidde. Det er grenser for hva en kan ta fatt ifra et enmannsbetjent privatetterforskerkontor i fjerde etasje på Strandkaien i Bergen. Storpolitiske spørsmål ligger utenfor hans rekkevidde, mener han.

Staalesen er mer usikker på om bøkenes Veum ville tatt på seg oppdrag fra for eksempel Fremskrittspartiet, selv om han gjør det i en av filmene. Forfatteren utelukker også nynazister og rasister.

Da Veum åpnet kontoret sitt for 35 år siden, gjorde han som sine amerikanske forbilder, han tok aldri oppdrag om utroskap og skilsmisse. Men hvem vet - kanskje må også gamle krimhelter la prinsippene falle en dag?