«Flytande bjørn»
Med «Flytande bjørn» leverer Frode Grytten et nytt bidrag til en hjemstavnsdiktning som alltid har stått sterkt i et land der det lokale aldri er langt unna, og der grensene over til mer allmenne problemstillinger lett lar seg overskride av den som har perspektivene i orden. Og over Gryttens Odda hviler nettopp en slik global himmel, i form av en eksternt styrt industridød som har omdannet det en gang så travle tettstedet til en stilstudie i stillhet.
Det er BTs mann innerst i Sørfjorden, den innfødte Robert Bell, som til syvende og sist kommer på sporet av de kosmopolitiske sidene av noe som en smellvarm sommer med fotball-VM på alle tilgjengelige tv-skjermer, «bare» ser ut som et mistenkelig dødsfall. En unggutts bildød linkes imidlertid snart til serbere og annen styggedom på asylmottaket, og Odda invaderes av en horde sensasjonshungrige journalister, samtidig som ordføreren og annet fintfolk er flinke til å snu på en femøre og forsøksvis vende den ulykksalige begivenheten til starten på et oppsving for et Odda på sotteseng.
«Flytande bjørn» er Bells bok. Det er hans blikk, meninger, erindringer og ikke minst bilkjøring som er det bærende element. Han er den prototypiske kantete antihelt av fullblods amerikansk støpning, som med base i sin nedslitte og illeluktende Volvo 240 pådrar seg problemer nok for flere liv, både profesjonelt og i særdeleshet privat, i og med at hans elskede Irene uheldigvis er gift med broren Frank, som attpåtil er politimann og dypt engasjert i drapsetterforskningen.
Grytten viser mange eksempler på lakonisk og snerten skrivekunst på vegne av sin primus motor, små hooks og riff som søkker frydefullt inn i leseren, men fortellingen har ikke vart lenge før det står klart at Grytten er kortbaneløpets, det vil si novellenes mann, og at romanen blir en for besværlig bør å bære. I stedet for forskyvninger og forgreninger, en tematisk vidvinkelvirkning og en tilsvarende utbrodering av hovedpersonen selv, får vi en repetisjon av og en dveling ved allerede introduserte og etablerte sannheter. Robert Bell er den han er; en forvirret midt i livet-fyr med øyeblikk av klarsyn, og angrepsmålene hans når han er i operativt modus er såre opplagte: hverdagsrasisme og det sosialdemokratiske grunnfjellets korrumpering, den blaserte og kyniske journaliststanden. Ikke noe vi ikke alle kan beklage, men heller ikke noe vi ikke visste fra før. Dessverre er «Flytande bjørn» enda et eksempel på hvor grunn og plakatkunst-aktig den gjengse norske samtidslitteraturen ofte blir når den tar mål av seg til å være uttalt politisk, selv om det i rettferdighetens navn skal sies at denne kritikken i noe mindre grad gjelder smelteverkets skjebne, slik Robert Bell utlegger den. «Flytande bjørn» kan under alle omstendigheter ikke kvalifisere til betegnelsen en stort tenkt og utført roman fra Frode Gryttens side.
ANMELDT AVPÅL GERHARD OLSEN
NY GRYTTEN-BOK: Frode Grytten har skrevet kriminalroman. Ikke helt vellykket, mener BTs anmelder.
ARKIVFOTO: VEGAR VALDE
