Boris Vian hadde dårlig hjerte, og døde i en kinosal, under førpremieren på filmatiseringen av sin egen kriminalroman «Eg skal spytte på gravene dykkar». Ettertiden vil ha det til at det plutselige dødsfallet skyldtes at han syntes filmen var så dårlig. Boris Vian var da 39 år gammel.
– Han var en ekstremt produktiv forfatter, og skrev hele tre romaner på et år, sier Ragnar Hovland.
Samtidig holdt han kunstnermyten i hevd i femtitallets Paris. Boris Vian var en venn av filosofen Jean Paul Sartre og regjerte Paris' mørke buler. Dessuten var han både jazzmusiker og skribent. I Norge er han kanskje mest kjent som forfatteren av pasifisthymnen «Herr President».
Men siden Ragnar Hovland oppdaget Boris Vians univers på Studia på 70-tallet har han vært Vians ambassadør i Norge. Han har flere ganger fremhevet at Vian forandret livet hans, i alle fall vissheten om hva litteratur kan være.
Mørkt og morsomt
Romanen «Dagenes skum» foreligger på norsk, og har nærmest blitt en kultbok i litterære kretser.
Ragnar Hovland fremholder at romanen ikke ligner noe andre romaner.
– Vian etablerer sitt helt egne, forunderlige og mørke univers der det gjelder egne lover og logikk. Personene bor i en by som på ett vis er Paris, men et Paris som er vrengt og vridd, og der gatene stort sett har navn etter amerikanske jazzmusikere. Denne verdenen er brutal, usikker og nådeløs, folk blir drept som den mest naturlige ting, men samtidig er det en verden full av poesi, musikk og kjærlighet.
For i «Dagenes skum» vokser det åler ut av springen, de unge menneskene har et tangentinstrument, en «pianocktail» som blander drinker så lenge noen spiller på det, for å nevne noen av de surrealistiske elementene i boken.
Greske dimensjoner
Men det er også en kjærlighetshistorie, en tragedie etter greske dimensjoner, mener Ragnar Hovland. Romankarakteren Chloé blir alvorlig syk, hun har en vannlilje i lungen (!). Kjæresten Colin bruker opp alle sine penger på blomster til henne da det er det eneste som kan holde sykdommen i sjakk. Og da har vi ikke nevnt raljeringen med filosofen Jean-Sol Partre, et vink til den virkelige filosofen Sartre. Romanfiguren Chick er manisk opptatt av Partre, og bruker sine penger på eiendeler som Partres utbrente bukser med pipehull. For eksempel.
Vians romanunivers utfordrer vår virkelighetsforståelse, for her er to soler, og leiligheten er en organisme som til slutt krymper, rommene trekker seg sammen til tak møter gulv.
Anarkist ikke surrealist
– Hva tenker du at denne forvridningen gir uttrykk for?
– Jeg vet ikke, boken er skrevet ved slutten av andre verdenskrig, men jeg kan ikke påstå at det er en sammenheng her. Boris Vian var selv opptatt av at historien ikke var noe annet enn det som sto der. «Denne historie er sann fra ende til annen for jeg har skrevet den», står det i forordet, sier Hovland.
Selv leverte han hovedoppgave i fransk om romanen. Og mener ikke vi kan kalle Vian en surrealist.
– Han uttalte seg hatsk mot surrealistene fordi han mente bevegelsen var for autoritær. Selv var han anarkist og hyllet den totale frihet.
