Årets kanskje mest forunderlige bok er ikke fra i år i det hele tatt, men fra 1992. Da kom den ut i Sverige og skapte et voldsomt rabalder på grunn av sine groteske skildringer av et pervertert bygdesamfunn. Nå foreligger kultklassikeren «Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen» på norsk - i Stig Sæterbakkens oversettelse. Arbeidet har tatt ham tre år.
- Den største utfordringen var å finne en språklig mal, stram nok til å danne et mønster og samtidig vid nok til å romme alle utskeielsene som fins i originalen, sier Sæterbakken.
- Basisen for min løsning ble min barndoms lillehammerdialekt, men i en ytterst fri form, i praksis redefinert for hver nye biperson som blir introdusert. Romanen er jo full av språklige tvekamper, hvor morfar knives med en eller flere, og hvor de hele tiden prøver å overgå hverandre i oppfinnsomme ydmykelser. Her har jeg tatt meg til dels store friheter.
Sex, vold og melankoli
Andre tar seg også friheter. Morfar (en gammel gubbe) og pjokken (en liten drittunge) lever i et voldelig og seksualisert samliv og bygdeliv, og går ikke av veien for et drap eller ti. Det er en grotesk fortelling i en tilsynelatende uregjerlig språkføring, og den unndrar seg litterær artsbestemmelse. Hva er det mest interessante med boken, synes Sæterbakken?
- Det som stadig gjør mest inntrykk, er melankolien som nær sagt tyter frem overalt. Den er der helt fra starten av. Noe av det første pjokken forteller, er at når han og morfar skal hjem etter en tur nedi bygden, går de en annen vei opp igjen enn de gikk ned, «hell så blirn så jævli trist». Senere kommer en skildring av våren, når morfar ligger taus inn mot veggen i dagevis og pjokken må vandre ute alene. Dette er noe av det mest smertefulle jeg kan huske å ha lest.
- I etterordet peker du på blandingen av det groteske og en «nordisk bygderealisme»: Er denne sammenstillingen ment å si oss noe om oss selv?
- Det kan i hvert fall være en måte å lese boken på, som en vrengt eller overstyrt versjon av en nordisk provinsvirkelighet. «Om så hjemmet ditt ligger ved helvetes port, lengter du tilbake til ditt fødested,» som det heter i et av ordtakene som innleder boken.
Sosialdemokratisk satire
Her fins også humor. Den viser sin brodd for eksempel i setninger som «vi sku på snikjakt etter melankolikere».
- Romanen har et klart satirisk nivå, hvor hele det sosialdemokratiske prosjektet, så å si, blir utsatt for en temmelig nådeløs parodi, for ikke å si sjikane. Man ser det allerede i tittelen, «eldreomsorgen», som er en av hjørnesteinene i vår tids politiske retorikk. Det er jo nok å uttale ordet «eldreomsorg» i dag, så høres det ut som du har noe viktig på hjertet. Hos Teratologen får det imidlertid en litt annen betydning, for å si det forsiktig, sier Sæterbakken.
- Venter du at oversettelsen skal skape like mye bråk som da boken kom ut i Sverige?
- Nei. Jeg håper og tror at det skandaløse ved boken har utspilt sin rolle, og at den nå kan leses under mer normaliserte forhold. Hvilket den fortjener.
Forakt og følsomhet
Teratologen selv lever tilbaketrukket i Västerbotten, og gir sjelden intervjuer. Sæterbakken har hatt kontakt med ham under det krevende oversettelsesarbeidet, men primært via e-post.
- Hva kjennetegner forfatterskapet hans?
- Dyp menneskeforakt, en viss ondskapsfullhet, poetisk sans, overdreven lærdhet og følsomhet. Etter mitt syn er Teratologen en av de største språklige begavelsene i nordisk litteratur i dag.
- Har vi noen norske forfattere som ligner?
- Det måtte i tilfelle være Kjell Aukrust på en svært, svært dårlig dag.
