Så mange titler og merkelapper kan knyttes til Georg Johannesens navn: Dikter, retoriker, klassisist, universitetslærer, statsstipendiat, hobbymaler, kommunist, politiker, polemiker, rabulist, offentlig refser, samfunnsdebattant m.m. Samlet gir de nok et inntrykk av mangfoldet i denne personen, men selv ikke i sum makter de å oppsummere mennesket og fenomenet Georg Johannesen.
Han var født i Bergen for snaut 75 år siden, og bortsett fra en del års utlendighet i hovedstaden, forble Bergen byen i hans liv. Temperamentet og verbaliteten han utførte sin gjerning med, stammer utvilsomt fra den fødeby han hadde et ytterst ambivalent forhold til. Vel kunne han refse hjembyen på sitt karakteristiske vis, men man merket en sterk kjærlighet til et Bergen som ikke lenger fantes.
Renessansemenneske
Rikt utrustet som han var, hadde Georg Johannesen mange av renessansemenneskets karakteristika: Han var svært boklærd, men samtidig levende opptatt av samfunnet rundt seg. Han besatt et skarpt intellekt, var en dikter av uvanlig format og en mann med betydelig innsikt i andre kunstarter enn dem han selv dyrket. Dertil var han en uforutsigbar tenker og debattant som unndro seg enhver lettvint kategorisering.
Allerede ved sin litterære debut, med kjærlighetstragedien «Høst i mars» (1957), fremsto Georg Johannesen som en ny og umiskjennelig stemme i norsk diktning. Romanen ble mottatt som en vakker og var kjærlighetsfortelling, men på typisk johannesensk vis rommet den også mye mer. Den ubehagelige koblingen mellom politisk terrorisme og undertrykkende sosiale strukturer vitner om et djervt prosjekt, forfatteren røper også en slående formuleringsevne. En evne som på forbløffende vis, i denne og følgende bøker, åpner for ny innsikt.
Her, som ellers i forfatterskapet, problematiseres forholdet mellom diktning og virkelighet, skriving og handling.
«Århundrets beste»
Etter debuten fulgte tre diktsamlinger, alle med en påfallende opptatthet av døden - forfatterens unge alder tatt i betraktning. Den ene av dem, «Ars moriendi, eller De syv dødsmåter» (1965), er i sin stramme komposisjon av slik litterær kvalitet og bildeskapende kraft at den alene ville sikret forfatteren varig heder i vår litteraturhistorie. Boken er så å si hans dikteriske testament i sin klare påpekning av de ideologiske sammenhenger som styrer vår måte å forstå samfunnet på og språket vi nytter for å tolke det. I en avstemning i 1990 kåret 70 norske lyrikere «Ars moriendi» til beste norske diktsamling i det 20. århundre.
Hele livet skrev han ut fra en erkjennelse av at ordene i vårt språklige vanegjengeri tåkelegger virkeligheten for oss og at den bare kan avdekkes gjennom fornyet språklig bevissthet. Til det anså han moderne dikt som særlig velegnet.
Når Georg Johannesens forfatterskap skal oppsummeres, er det kanskje nettopp lyrikken som vil lyse klarest. De tre samlingene han utga tidlig i sin dikterkarriere, ble supplert med to samlinger 30-35 år senere. Her og i de tidligere går historisk bevissthet og moralsk fornuft hånd i hånd. Noen dikt er åpne, andre mer hermetisk lukket, men hele denne lyriske diktningen er kjennetegnet av stadige brudd med tilvante uttrykksmåter og en gjennomgående antimetafysisk virkelighetsforståelse.
Ville tvinge til undring
«Har me noko djervare i norsk etterkrigslyrikk, i tema, stil og tendens», spurte en annen dikterhøvding, Olav H. Hauge.
Etter flere års dikterisk taushet ga Johannesen fra slutten av 1970-tallet ut tre satiriskutopiske bibelpastisjer. Sammen med «Romanen om Mongstad», utgitt under psevdonymet Guri Johns, utgjør disse en ikke alltid like lett tilgjengelig kritikk av det sosialdemokratiske Norge. For den moralsk og filosofisk konsekvente gammelkommunisten Georg Johannesen så med liten glede på hvordan hans oljerike fedreland utviklet seg.
Litterært betraktet står denne bokkvartetten i en særstilling her til lands. Ingen har gjort noe liknende. Ingen har heller våget seg på å prøve.
Også som essayist har Johannesen etterlatt seg arbeider av varig verdi. Selv på sitt mest polemiske, og det sier ikke så lite, formulerte han tanker med gyldighet ut over det dagsaktuelle. Essayet så han som en sjanger med samfunnsendrende potensial, hvor hans innsats primært skulle bestå i å tvinge leseren til å undres og bruke sin egen fornuft.
Han skrev også et skuespill, «Kassandra», der han lar sannsigersken opptre som dommer mellom Gud og Satan om hvem som faktisk styrer verden. Da det Brecht-inspirerte stykket kom opp på Det Norske Teatrets biscene i 1967, vakte det stormfull debatt og pådro opphavsmannen politianmeldelse for blasfemi. Men tiltale ble aldri tatt ut.
Gjenreiste retorikken
Å provosere, å skinnriste bornert borgerlighet, å rokke ved etablerte sannheter har vært en viktig del av Georg Johannesens «livsprosjekt». Som spissformulerende samfunnsdebattant, refser, moralsk tenker, politiker og aktivt handlende menneske, hørte Georg Johannesen til de mest markante kulturpersonligheter i norsk etterkrigstid.
Språkbrukeren Johannesen svingte seg fra det glitrende, slagkraftig klare til det innforståtte og nesten ikke-kommuniserende som kunne drive en fortolker til vanvidd. Mye har gått rett inn i vår felles sitatarv.
Det falt også i hans lodd å gjenreise retorikken som akademisk disiplin ved norske universitet. I dikterisk praksis og faglig teoretisering la han for dagen en nærmest altomfattende forståelse av den klassiske retorikken med dens språkbruksanalytiske forhold til samtlige litterære sjangrer. For ham var retorikk læren om virkeligheten som språk, altså virkelighetens teoretiske aspekt.
Det var naturlig, og helt på sin plass, at Georg Johannesen ble landets første professor i retorikk.
Tro og skepsis
Ikke nøyet han seg med å være teoretiker og pennesvinger, heller. Han gikk ut i samfunnet for å bidra til å påvirke utviklingen, særlig gjennom sin tjeneste i Oslo bystyre. Og han tok til fulle konsekvensene av sine standpunkt, også de ubehagelige. Derfor hører Georg Johannesen til dem som har tilbrakt lengst tid i norsk fengsel for militærnekting.
Ingen kan seriøst rokke ved Georg Johannesens posisjon som nyskapende, sjangeroverskridende og ekstremt sjangerbevisst dikter, lærdomspasjonert forkjemper for klassisk dannelse, slakter av hellige kyr, språk- og maktkritiker, mottenker, intellektuelt stimulerende pedagog, provoserende samfunnsdebattant, aktivt handlende borger eller spissformulert polemiker fra de avmektiges posisjon.
Georg Johannesen lar seg ikke sette på formel. Diktene hans uttrykker tro på at det han skrev kunne skape innsikt, men de rommer også skepsis til at det han hadde å si kunne få særlig betydning.
Ettertiden kan komme til å gi ham rett på begge punkt.
