Siri Marie Seim Sønstelie og
Erik H. Sønstelie
Siri Marie Seim Sønstelie var blant de overlevende etter terrorhandlingene på Utøya den 22. juli. Første del av boken er lagt opp slik at det dannes et bredt, kronologisk fortalt bilde av hendelsesforløpet: Siris skildringer fra Utøya kryssklippes med farens beretning om hans respons på bombeangrepet i Oslo, og datterens illevarslende telefonoppringning. Men også andre perspektiver er med. Etter at faren har fortalt om sin frustrasjon der han sitter i bilen på vei mot Utøya og ingen tar telefonen ved Nordre Buskerud politidistrikt, får vi også et kapittel om hvordan det var å jobbe ved dette politikammeret i disse dramatiske timene: Plutselig begynner telefonsentralen å gløde av så mange 112-oppringninger at det er umulig å svare på alle.
«– Jeg lever, pappa» er altså ikke bare en øyenvitneskildring, men også et stykke prisverdig, journalistisk arbeid. Bokens andre del er viet tiden etter massakren og inneholder blant annet intervjuer med andre berørte. Det sterkeste er med foreldreparet Monica og Roy Schjetne, som mistet sin sønn Fredrik.
Bokens misjon er først og fremst å bære vitne. Men på tross av det grundige bildet som tegnes opp, er det som skjedde på Utøya fremdeles dypest sett uforståelig. Det heter stadig at forbryteren var fylt av hat mens han plaffet ned vergeløs ungdom. Men hva hvis han ikke var det? Hva var det da som gikk rundt der nede i fjæren og myrdet? Debatten om terroristens tilregnelighet den siste tiden har vist én ting tydelig: At det psykologiske vokabularet ganske enkelt ikke strekker til i denne saken.
Verken far eller datter ønsker å kritisere politiets respons på det som skjedde på Utøya. Det er både sympatisk og klokt av dem. Siri avslutter isteden med et ønske om at vi lar kjærligheten seire. Men hvis denne oppfordringen skal ha reell betydning, kan den ikke være gratis. Den må innebære solidaritet med folk som rammes av terror og krigshandlinger i andre land. Én måte å utøve slik solidaritet på, er å prøve og påvirke norske myndigheter til å slutte å delta i slike krigshandlinger. Da ville kjærligheten bli til fredskamp, i tråd med Nordahl Griegs hymne «Til Ungdommen».
Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.
KOMMENTARER Våre regler