«Eg er ikkje vakker og ikkje stygg, eg er ikkje tynn og ikkje tjukk, jamvel om eg kunne vere tynnare. Eg har ikkje briller, og eg har regulert tennene mine. Er dei litt gulaktige?»
Slike spørsmål stiller Susie seg foran speilet i Rønnaug Kleivas punktroman «Andre sida av Paris».
Susie er skilsmissebarn, mamma har en ny kjæreste som Susie tar på fersken i elskovsakten. Hun liker seg ikke på skolen, og opplever å bli stengt ute fra sitt eget rom i bursdagsselskapet hvor sengetøyet er klint fullt av tyggegummi. Hun blir utsatt for alvorlig mobbing, men Kleiva mener ikke hun skildrer en ekstrem situasjon:
- Det er mye vondt og vanskelig med å vokse opp. Mange unge blir mobbet kraftig, men føler slik skam, det rokker ved deres verdighet. Derfor skjuler de det for sine nærmeste, sier Rønnaug Kleiva.
I 20 år har hun vært opptatt av fenomenet mobbing, og ønsket å reflektere over det i skjønnlitterær form. Nå var tiden inne.
Snille hjemme, infame ute
I forrige uke skrev Dagbladet om en bergensk lærer som ble forsøkt fjernet ved underskriftskampanje. I Kleivas bok forekommer noe tilsvarende, klassen diskuterer å fremsette alvorlige beskyldninger for å fjerne læreren. Falske anklager om alkoholmisbruk er blant forslagene. Kleiva er opptatt av at mobbing ikke er aldersbestemt, men potensielt kan foregå overalt.
- Også voksne mobber, det virker som om det ligger i menneskets natur å ta seg ut på andre, om vi ikke blir stoppet. Vi må bli holdt i ørene av oss selv og andre. Det å demonisere andre, og å operere gruppe mot gruppe, skjer både i krig og i skolegården, mener forfatteren.
- Hvordan håper du boken din kan virke?
- Jeg håper voksne kan bli mer observante. Unger som mobber kan være snille hjemme, men infame ute. Det ønsker ikke alltid foreldrene å se. Også lærere har mye makt, men det er ofte så ubehagelig å se slike ting at vi ikke orker å se. Vi later som ingenting fordi det er minst påkjenning i det.
Kleivas bok tydeliggjør også kroppspresset som i stor grad rammer jenters blikk på seg selv. I boken snakkes det om en artikkel som foreslår «kva vi kan gjere for å skjule dei svake sidene våre rent fysisk når vi har sex».
- Det lyder nokså absurd?
- Jeg blir rasende over hva ukebladjournalister skriver for unge jenter, det kan umulig påvirke dem positivt. Slike fremstillinger setter seg, og jeg skjønner ikke hvordan slik «kunnskap» lar seg kombinere med nytelse, sier Kleiva.
Jentemobbing mer usynlig
Kleiva har selv jobbet som lærer, og dessuten samlet stoff om mobbing fra avisene de siste ti årene. Ser hun en utvikling i mobbingen?
- Nye arenaer for mobbing har oppstått med sms og bilder, som også gjør det farligere og mer uoversiktlig.
Men jeg tror ikke nødvendigvis at mobbere er så fæle. Jeg tror de fleste kan bli mobbere, understreker forfatteren.
Hun bruker begrepet «jentemobbing», og tenker at gutter og jenter mobber forskjellig.
- Gutter er mer fysiske. Jentemobbing er mer subtil, mer skjult og derfor vanskelig å se.
Kleiva skildrer sin hovedperson som et klokt og oppegående menneske, som har gode forutsetninger. - Slutten er mer lys enn mørk. Men slik er det jo ikke alltid i den reelle skolegården?
- Jeg har lyst å la ungdom lese en utviklingshistorie om en jente som greier seg, som bruker hodet og som trekker seg tilbake når det er nødvendig. Kanskje kan barn og ungdom bli mer oppmerksomme på hva som skjer rundt dem. I boken finnes det også ungdom som griper inn. For det går an.
