Livet forstås baklengs, men må leves forlengs, heter det hos filosofen Søren Kierkegaard. Og ingen kommer vel helt til bunns i et annet menneske, verken før eller etter det har forlatt oss?
Romanfiguren Anna opplever å lese sin egen biografi, og romanen «Et grådig liv» kan betraktes som en korrigerende kommentar til biografens subjektive fortolkning. Romanen starter med at den drapsdømte Anna har lest boken om seg selv, og vil ta et oppgjør med forfatterens kategoriserende påstander om henne. Anna er også kritisk til biograf Rikstads bruk av biografisk metode, å følge livsløpet kronologisk fra a-å.
Med dette pensler Kristin Tosterud Holte oss inn på interessante tankespor. Hvem forvalter «sannheten» om en annens liv? Hvordan skal retten og omverden forstå et annet menneske når det demoniseres og fortolkes utelukkende gjennom sine siste ugjerninger?
Også kompositorisk åpner romanen for interessante grep. Ved å veksle mellom Annas fortelling og utsnitt fra biografien om henne, kan man unnslippe den monologiske og rettlinjede fortellingen fra a-å som preger den gjengse prosa. Dessverre lykkes ikke denne romanen i dette, og går i stedet i sin egen felle.
For Annas fortelling overtar mer og mer, og intrigen som brettes ut blir etter hvert forutsigbar, og nærmest utroverdig. Avdekkingen av Annas forbrytelse fungerer ikke da som romanens motor slik hensikten synes å være. I en inhuman jakt på en annen kvinnes lever, reiser Anna og mannen til Brasil, sammen med artisten og venninnen Ulrikke. Anna er på dette tidspunkt svært syk, og går over lik for å forlenge sitt liv.
Det er ikke mye å utsette på forfatterens språk. Imidlertid gnistrer det heller ikke, slik det kan gjøre hos prosaister i norsk eliteklasse. Selv som underholdningsroman innfrir ikke «Et grådig liv» sine egne ambisjoner. Den gir oss et psykologisk innblikk i en lovforbryters hode, men skildringene går til slutt på tomgang, og heller ikke slutten tilfører kompleksitet. Slik blir denne romanen aldri nyanserik, men ender som en nokså grovkornet beretning om Anna, noe romanen i åpningen selv så ut til å kritisere.
SILJE STAVRUM NOREVIK
