Toril Moi er professor i litteraturvitenskap ved Duke University i USA. Med boken Ibsens modernisme, som lanseres i disse dager, forsøker hun å fornye både det norske og det amerikanske blikket på Ibsen - og på litteraturhistorien. Boken kommer først ut på norsk, i oversettelse, men retter seg mot et europeisk (inkludert Norge) og amerikansk publikum.
Undervurdert
Moi fant Ibsen uforklarlig undervurdert i den angloamerikanske verden. Man kunne sin Baudelaire, Flaubert og Manet, og anerkjente dem som grunnleggere av modernismen på hver sine felt, mens Ibsen ble avskrevet som en kjedelig realist. Hvorfor blir ikke Ibsen betraktet som modernist, når han er allment akseptert som skaperen av det moderne drama? Blant annet fordi realismen blir oppfattet som modernismens motstykke, forteller Moi.
- Mitt argument er at man kan godt være realist og modernist samtidig; det er ingen motsetning. Det er vanlig å dele inn modernismen i tre faser: Tidlig modernisme, høymodernisme og senmodernisme. Jeg ser naturalismen og Ibsens realisme som en del av den tidlige modernismen. Men det er senmodernismen, med sin konsentrasjon om form og selvreferensialitet, om det fraværende og tause, og om språkets negativitet og utilstrekkelighet, som er blitt stående med definisjonen av hva som er modernisme. Etter annen verdenskrig ble Ibsen av litteraturteoretikerne dermed tolket mer og mer som kjedelig og traurig. Ibsen viste jo en tro på språkets tilstrekkelighet. I hvert fall at det var mulig å si noe.
Det gode, sanne og skjønne
Toril Moi hevder at det er idealismen, ikke realismen, som var modernismens motstykke. Den idealistiske estetikken, med sin treenighet av det gode, det sanne og det skjønne, var fremdeles i blomst da Ibsen begynte å skrive og varte ved helt til 1914, mener Moi. Ibsen var opptatt av idealismens tilstedeværelse i en brytningstid som samtidig var svanger med dens fall, og han drøftet den i en eller annen form gjennom hele forfatterskapet.
- Først strever han voldsomt for å skrive idealistisk selv, men greier det ikke. Den eneste gangen han får det til, er i diktet «Terje Vigen». Det er rart å tenke på at det er samme mannen som har skrevet Et dukkehjem. Men for en forfatter som Bjørnson egnet den idealistiske formen seg godt!
Oppgjør
Ibsen gjorde så idealismen til emne. I Kejser og Galilæer, det lite spilte stykket som Ibsen selv kalte sitt hovedverk, utforsker han emnet.
- Julian søker jo det gode, det skjønne og det sanne. Men dette er skrevet i en tid da «verdensbegivenhetene», som han kalte det, opptok Ibsen sterkt, for eksempel den tysk-franske krig. De store kulturnasjonene var i krig, de drepte hverandre - disse landene skulle liksom være kultiverte og strebe etter idealer - og det ble ikke lenger så lett å sverge til idealismen. I denne tiden kom Kejser og Galilæer. Det var Ibsens oppgjør med idealismen, som satte ham i stand til å skrive de to neste stykkene: Samfundets støtter og Et dukkehjem. Nå var det slutt på keisere og konger; den eneste mulige sfæren å drøfte problemer i var den dagligdagse. Idealismens motstykke.
Toril Moi sier at det er viktig å se at boken hennes handler om hvordan Ibsen blir modernist.
- Man forstår ikke Ibsens prosjekt hvis man ikke forstår situasjonen han sto i. I boken starter jeg derfor med å legge en historisk ramme, og til slutt kommer nærlesingene av fire av skuespillene. Å lese bare analysene ville være galt, siden man ville hoppe over premissene for dem, sier Moi.
