Flyr ikke så høyt lenger

Strengt tatt kan vi vel ikke karakterisere mandagens konsert på Koengen som annet enn riktig vellykket. Både takket være et perfekt vær, ideelle forhold og et band som gjorde det de hadde kommet for. Spilte for det meste gamle slagere for et modent publikum som ikke var kommet for noe annet enn en mimrestund over en tid som en gang var.

Ikke vet vi hvorfor, men bergenserne fikk i hvert fall en større pakke enn hva svenskene i Malmø og danskene i Århus hadde fått for et par dager siden. Mens Eagles der nøyde seg med et par sanger fra det siste albumet, startet de denne kvelden opp med tre fra «Long Road Out Of Eden». Konserten på Koengen varte i vel tre timer, mot to timer i våre naboland, og inneholdt så godt som hver eneste låt de hadde spilt på turne de siste par årene.

Se bildene: Smak på Eagles Smak på Eagles

Dessverre må det tilstås at kvaliteten til å begynne med var sånn midt på treet. Verken «How Long» med Glenn Frey som forsanger, «I Don’t Want To Hear» med Timothy B. Schmit i front eller Joe Walsh sine vokalprestasjoner på «Guilty Of Crime» var noe særlig til å hoppe i luften av. Så var da også publikums reaksjon høflig, men høyst avmålt applaus. For en gammel Poco-fan var det rent forstemmende hvor hardt alderen hadde herjet med Timothy B. Schmits gamle honningstemme.

Så kom den som alle hadde ventet på. Innledet av en lengre trompetsolo. Jeg snakker selvfølgelig om «Hotel California», som ble servert med det berømmelige coverbildet fra albumet på storskjermen bak bandet. Og Don Henley kan faktisk synge fremdeles. Så får en heller bære over med at gitarsoliene kunne være spilt direkte fra notearket. Men strengt tatt hadde vi vel heller ikke forventet den store improvisasjonen fra dette maskineriet.

Tid for flere gamle hits. «Peaceful Easy Feeling», «I Cant’t Tell You Why« og «Witchy Woman» kommer på rekke og rad. Det låter ganske likt de 30-40 år gamle platene, selv om Eagles har med seg et lite dusin ekstra musikere på scenen. «Witchy Woman» viser at Henley til og med når opp til de aller høyeste tonene – sine 61 år til tross. Etter «Lyin Eyes» er det tid for første sololåt – Don Henleys gamle hit «Boys Of Summer», fulgt av «In The City» og «The Long Run».

På tross av at The Eagles har kranglet og sloss, er det harmoniene som fremdeles gjør det sterkeste inntrykket. For her er det honning og rigabalsam over en lav sko. Jeg kan knapt nok huske et mer samstemt band på Koengen når det gjelder det vokale. Det spilles selvfølgelig heller ikke falskt, men gnistrer kan vi vel ikke si at samspillet akkurat gjør den første timen.

Etter pause er det tid for enda tre nye låter fra «Long Road Out Of Eden«. Helt greit, men la oss ikke overdrive applausen. Don Henley forlater av og til trommesettet og setter seg ned med kassegitaren sammen med de andre. «Love Will Keep Us Alive», blir den eneste låten fra «When Hell Freezes Over», platen som ingen noensinne hadde trodd at bandet skulle klare å få laget. Temperaturen stiger straks noen hakk med gode, gamle «Take It To The Limit», og tittelmelodien fra «Long Road Out Of Eden» er faktisk en liten perle. Også takket være visualiseringen på scenen bak bandet. Det bor faktisk en liten radikaler i enkelte tilårskomne multimillionselgende rockemusikere fremdeles.

På dette tidspunktet har også noen vært fornuftige nok til å skru opp volumet på lyden. Et punkt mang en tilhører har klaget litt på. Med Joe Walsh sin «Life’s Been Good» og Don Henleys «Dirty Laundry» begynner det faktisk også svinge litt og publikum livner til. Det ligger faktisk an til en riktig så bra avslutning. At The Eagles legger inn en del numre fra medlemmenes solokarrierer er helt ål reit, men den gamle James Gang-låten «Funk 49» fra før Joe Walsh begynte sin ørnetid, er ganske malplassert.

Men om lufttemperaturen på Koengen har sunket noen hakk, har den til gjengjeld steget betraktelig på scenen. Både «Heartache Tonight» og «Life In The Fast Lane« driver det av, og vitner om at medlemmene ennå er i stand til å fungere som et hardtslående rockeband.

«Take It Easy» som første ekstranummer er riktignok ikke den mest inspirerte versjonen jeg har hørt, men «Desperado» blir levert med innlevelse av Don Henley.

Det skal innrømmes at med øsende regnvær hadde det nok ikke blitt den samme tilbakelente countryrockfeelingen. Men Eagles innfridde forventningene. (Som for øvrig ikke var all verden tatt i betraktning en mannsalder med uvennskap og en gjeng som nærmer seg pensjonsalder.) Og bortsett fra at noen klaget på ølbongesystemet, var arrangementsavviklingen så perfekt som det går an å få det.

EINAR ENGELSTAD

Enig med vår anmelder?