Det er ikke altfor ofte man får presentert en full konsert med norsk samtidsmusikk med alle komponistene til stede i salen. Men slik var BFOs Borealis-konsert torsdag. Tre verker, hvorav to urfremføringer, av komponister med svært ulik tilnærming til musikken, og dermed også en variert konsert.
Kjell Mørk Karlsens Symfoni nr. 3, «Isslottet» åpnet konserten. Det var kveldens mest tradisjonelle verk, men demonstrerte likevel upåklagelig håndverk innenfor en symfonisk tradisjon med ekko av østeuropeisk musikk fra det 20. århundret. Orkesteret klang godt, og det var fine solistprestasjoner inni verket.
Ekkoet av det østeuropeiske fikk en annen valør med Geir Jenssens (eller Biospheres) «Shhoctavoski». Her har Jenssen skannet mer enn han har samplet, og hentet enkelttoner, takter eller motiver fra Shostakovitsj, som han så har behandlet ved hjelp av computer, og derfra dannet et nytt stykke.
Et nedstrippet orkester, bestående av strykere, bassklarinett, tromboner, tuba, vibrafon og celesta spilte musikk som vagt kunne minne om minimalisme, men med andre dynamiske logikker. Det var også lagt til litt sparsom elektronikk i form av et ekko, som ga en interessant opplevelse både av tiden og rommet.
Nils Henrik Asheims «Catch Light», en konsert for fiolin, slagverk og orkester avsluttet konserten, og her må solistene fremheves. Peter Herresthal på fiolin og Peter Kates på slagverk fremsto på mange måter som medkomponister, eller de viste tydelig at en konsert er et samarbeid mellom komponist og solister.
I en utforskning av klangvalører, og en slags litt haltende dialog mellom solistene var det et verk som på mange måter gikk langsomt, i en utforskning av det musikalske materialet, som om vi skulle få se det i ulike lyssettinger, eller høre det presentert flere ganger fra ulike vinkler.
Samlet presenterte konserten ulike uttrykk, og viste dermed også hvorfor det noen ganger er helt nødvendig å programmere en konsert slik at den utelukkende består av ny musikk.
ERIK STEINSKOG
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
