Odd Nordstoga kan saktens langt mer enn å synge om griser som hyler. Gårsdagens fullsatte turnéstart og konsert i Grieghallen avslørte at Vinjes store sønn er i ferd med å bli musikalsk allemannseie med et nedslagsfelt hos de fleste mellom 7 måneder og 77 år. Bortsett fra en anelse nervøs stølhet de første par minuttene, var det en gjennomført triumfferd fra begynnelse til slutt.
Visst er det folkelig, men ikke av det lettvinte slaget. En blanding av skjemt og alvor, ballader og dansemusikk solid forankret i krysningspunktet mellom gamle folkemusikktradisjoner og moderne angloamerikansk popmusikk. Dette er en mann som aldri har glemt sine røtter, men uten å bli sittende fast i rosemalingen.
Og for noen musikere han hadde med seg. Strengt tatt burde alle sammen hatt navnet sitt på konsertplakaten, for dette var arrangementer med en detaljrikdom og virtuose enkeltprestasjoner som det er lenge siden jeg har hørt på en norsk konsert.
Det blir ikke så mye bygdestemning i Grieghallen, men Nordstoga hadde gjort scenen om til en heimekoselig stue. Publikum virkelig koste seg selv om Nordstoga aldri drev med noe plagsomt publikumsfrieri. En liten svingom (vals?) rundt i salen med Line Horntvedt fra bandet tok han likevel seg tid til.
Naturlig nok var konserten viet mest stoff fra det nye albumet «Heim til mor» godt supplert av de mest kjente låtene fra det forrige. Kveldens musikalske høydepunkter kom midtveis. Den vakre balladen «Det som varer» kunne smelte ethvert hjerte. «Voggesong» fra den nye platen burde være grunnkurs for enhver forelder med små barn, og Nordstogas versjon av tradisjonsrike «Blåmann, Blåmann» er den mest rørende vi noensinne har hørt fra en scene.
På slutten overlot han store deler av det vokale til publikum, som for øvrig ikke lot seg be to ganger.
