Mozart: Klassisismens hitmaker

Ta en tyggistyggende, obsternasig fjortis som synger høyt, og svært mye mulig falskt, til lyden hun får nærmest intravenøst fra iPod-en sin, der musikken byttes ut månedlig. Kanskje oftere. Spør denne tyggistyggende, obsternasige fjortisen om hun kan nevne noen klassiske komponister. Jeg tror du får et svar. Jeg tror hun svarer Mozart.

De fleste kan en liten Mozart-strofe uten kanskje å vite det. «Eine Kleine Nachmusik» finnes som ringetone på utallige mobiltelefoner, på små spilledåser, på omtrent samtlige «klassiske favoritter»-innspillinger og i mange hoder. Til enhver tid.

Rett og slett genial

Hvorfor er Mozart ofte folks første møte med og veien inn til den klassiske musikken? Norsk Musikforlags musikkorakel, Kjell Hillveg, synes spørsmålet er vrient:

– Musikkens hans har to elementer som de fleste reagerer positivt på, mener jeg. Det første er melodi og det andre er rytme – puls. Denne dualismen virker enkel, men det er den ikke. Som en arkeolog som stadig finner nye lag, finner en stadig nye ting hos Mozart. Men det er denne eventyrlige melodikken¿

– Hvorfor overlever musikkens hans alle perioder?

– Mozart var rett og slett genial. Han var en gåte som ikke kan løses. Folk kan filosofere seg i hjel på hvorfor han var så spesiell, men jeg tror ikke de finner ut av det. Jeg leste et sted at Mozart var utstyrt med en hjerne som fungerte som en svamp. Hørte han gjennom noe én gang, kunne han hente det frem igjen, sier Hillveg.

Jazz eller hip hop

Jazzmusikere har tolket og spilt Mozarts musikk, popmusikere har samplet musikken hans inn i låtene sine på alle tenkelige og utenkelige måter. Mozart er spilt av mangt et musikkskolebarn med høye tanker om seg selv og egne musikalske evner (jeg var ett av dem). Minken Fosheim har fortalt eventyr om ham, folk har skrevet side opp og side ned i biografier og oppslagsverk, det er laget filmer, og i fjor laget jaggu meg Rikskonsertene og en rekke svenske og norske musikere folkeopera av komponistens mest kjente opera – kanskje mest kjente verk: «Tryllefløyten».

– Når det virkelig svinger ser jeg hvordan Mozart stikker hodet sitt opp bak musikerne. Jeg tror han ville jammet med, sa regissør Leif Stinnerbom til BT under prøvene til folkeoperaen i fjor høst.

Og akkurat det har han flere med seg på. At Mozart ville jammet. Noen har en gang uttalt at hadde Mozart levd i dag, ville han vært jazzmusiker.

Kjell Hillveg er imidlertid av en annen oppfatning av hva Mozart ville foretatt seg i 2006.

– Det hadde vært morsomt å vite. Han avsluttet jo den klassiske perioden. Det måtte jo komme noe nytt etter Mozart, og det er bra at det ble Beethoven. Mange hevder at han var en større komponist enn Mozart fordi Beethoven utviklet noe nytt, mens Mozart avsluttet en periode, sier Kjell Hillveg. Selv er han ikke enig.

– Musikk er gemyttbestemt. En melankoliker vil nok ikke være så glad i Mozart. Han har denne tilsynelatende enkelheten, men byr på dybder der det trengs.

Men Mozart anno 2006 tror han ville vært:

– Tja, kanskje hip hop-er. Han var jo hyperaktiv, og det ligger kanskje til rette for den musikken, ler Hillveg.

Klassisisten kunne nok fort blitt samtidskomponist, eller en popmusiker som skrev den ene udødelige hiten etter den andre, eller kanskje han – uavhengig av tidsalder – ville gått med «Lacrymosa»-satsen, eller «Eine Kleine Nachmusik», eller arien til «Nattens dronning», i hodet. For deretter å sette det ned på papiret.

Mozart på tre minutter

Nærmest ethvert kor med respekt for seg selv, har Mozarts requiem på repertoaret. For egen del er dette det eneste vokalsymfoniske verk jeg kan synge uten å gløtte i notene én eneste gang. Ok, kanskje på en og annen fuge, men ikke stort mer.

Det er imidlertid et annet av Mozarts korverk som har gjort størst inntrykk på Kjell Hillveg.

– For meg er det et lite korverk han skrev like før han døde, som oppsummerer Mozart, «Ave Verum Corpus». Det er tre minutter med fortettet Mozart.

Her finner du, ifølge Hillveg, de tilsynelatende enkle melodiene, likevel så fulle av dybde. I form av a cappella kor og orgel.

– Selv om det varer kun tre minutter, kunne det ikke vart ett sekund mer. Det er så formfullendt, fastslår Hillveg.

– Anbefalinger i jubileumsåret?

– Av klaverkonsert nr. 23 er det fremdeles en innspilling fra 1960 jeg synes er best. I fjor kom det en innspilling av klarinettkonserten hans, med Martin Fröst, som jo var festspillmusiker i Bergen. Den passer til meditasjon, oppstemthet – til alt.

– Opera?

– «Figaros bryllup» dirigert av Scholti, med blant andre Kiri Te Kanawa.

– Requiem?

– Med Karl Böhm. Den er stor, tung, romantisk og flott. Akkurat slik verket ble skrevet, lenge før sin tid!

Og synes du det blir i meste laget Mozart i jubileumsåret, kan du jo prøve treminuttersversjonen, «Ave Verum Corpus».