Klokken 21.30 er de fleste bordene i Storelosjen – den helt øverst på Kvarteret, hvis du lurer – opptatt. Folk har benket seg rundt telysene, med velfylte glass. Det er lørdag, og en drøy halvtime til sesongens nest siste Ståoppjazz-konsert.
Liker seg på ytterkanten
Fremst ved scenen har Jorun Nilsen og Line og David Ådalen funnet seg til rette. For Line, som er på besøk fra Oslo, er det Ståopp-debut, men David er om ikke for stamgjest å regne, så i hvert fall en gjenganger.
– Hva er det som gjør at du kommer tilbake?
– De er flinke til å plukke artister, og så er det god stemning. Behagelig. Og flinke dj-er før konsertene, synes David.
Jazzen står faktisk ikke i høysetet hos denne gjesten. Ikke alltid.
– Både og. Jazz er jo bra saker. Men det er mye¿
– Så da velger du den klubben som serverer den smaleste jazzen av alle?
– He he. Jeg liker å være på ytterkantene. Det er ikke nødvendigvis jazz som er tiltrekkende, men spennende musikk generelt.
For åpne sinn og ører
Så er det tid for konsert. Blokk5, seks Oslo-gutter, går ut med fanen høyt. Etter det som kanskje er tidenes mest engasjerte triangelspill, smitter energien sakte, men sikkert over på publikum. De umiskjennelige jazzhodene begynner å nikke. Føtter går i takt og utakt. Det er ikke alltid like lett å holde følge med jazzmusikeres takt- og temposkifter. En prøver seg stadig på jazzapplaus, men det er visst ikke rette konserten og kvelden for det, og det blir med flere flaue forsøk. Så bytter bassisten ut elbassen med kontrabass, noe som frembringer et «ah» med glottis hos en ivrig tilhører.
– Det blir stadig bedre oppmøte her. Vi har mellom 100 og 150 gjester her hver lørdag, sier bookingansvarlig, Tom Henrik Gulbrandsen.
Fremdeles, to og et halvt år etter starten, kan Ståoppjazz skilte med latterlig lave priser. 30 kroner er «helhusprisen» på Kvarteret. Dermed lokker nok Ståoppjazzen også folk som vanligvis ikke ville prøvd seg på en jazzkonsert.
– Mange har prøvd seg, og funnet ut at dette kanskje ikke var tingen. Men folk skal tore å sjekke det ut.
– Hva er grunnideen bak Ståoppjazz?
– Tilgjengelighet, uforutsigbarhet. Kunstnerisk er det smalt, for folk med åpne sinn og ører, sier Tom Henrik.
Ståbass på Ståoppjazz
Det er nemlig ikke bare publikum, men også musikerne som skal få muligheten til å teste ut nye ting.
– Etter jul blir det noen yngre konstellasjoner. Vi har en greie med Jazzlinjen i Trondheim – en konsert med en hel klasse, røper Tom Henrik, som også har samtaler gående med jazzlinjen ved Griegakademiet.
Andre som gjør sitt inntog på Ståoppscenen etter jul er bergenske Kjetil Møster og resten av Ultralyd. Litt mer etablerte Karl Seglem skal spille bukkehorn solo, og en gammel, men ung kjenning dukker opp – igjen.
– En ikke ukjent bassist som heter Per Zanussi, sier Tom Henrik og smiler forsiktig.
For nettopp Per Zanussi må kunne sies å være Ståoppjazzens ubestridelige stamgjest. I hvert fall spillende stamgjest. Konserten hans neste år, med svenskene Martin Kuchem på saksofon og Kjell Nordeson på trommer, blir hans sjette i Storelosjen.
– Det vil vel si at jeg har spilt én konsert per semester, regner bassisten kjapt ut.
– Hva er det som gjør at du kommer tilbake gang etter gang?
– Et veldig bra sted, bra lokale, bra publikum, mye publikum, interessert og entusiastisk publikum. De tåler mye rart, så det er veldig bra når man skal prøve ut nye ting. Både arrangører og publikum er veldig åpne, roser Per Zanussi.
