Slik beskriver hun den største forskjellen mellom jenter og gutter når det gjelder det å spille rockemusikk. I dag er Evy informasjonsansvarlig på USF Verftet, men for ti år siden var hun nyutdannet kulturarbeider med et ønske om å få flere jenter inn i rocken. Sammen med Cecilie Aarder startet hun Aktive Kvinners Kultursenter i Bergen.
I dag er AKKS en landsorganisasjon med fem avdelinger, hvorav Bergen er den desidert største. Veien dit har vært lang og til tider vanskelig.
Den høye dørterskelen
- Selv om vi har lovfestet likestilling i dette landet, var det slett ikke så naturlig for en jente å ønske seg elgitar til konfirmasjonen for 10 år siden. Mange av dem som kom til oss hadde i utgangspunktet besteget et fjell, sier Evy.
Allerede ved første informasjonsmøte før kursoppstart i 1995 ble det klart at interessen og behovet var stort.
- Vi hadde truffet spikeren på hodet. Damene sto som sild i tønne inne i øvingsrommet og det var kø oppover gangen. Jeg tror det kom mellom 70 og 80 jenter, sier hun.
Dermed ble det kursvirksomhet undervisning i gitar, bass, trommer og vokal på USF. Lærerne var aktive musikere og kursene lett tilgjengelige. Med andre ord et vitalt læringsmiljø.
- Visste hva vi ville
Helt fra begynnelsen hadde AKKS gode hjelpere. Evy trekker frem Bo Grønningsæther, som jobbet i kulturavdelingen i Bergen kommune. Han ble oppnevnt til AKKS' høye beskytter, og ifølge Evy, var innsatsen hans en helt sentral fødselshjelp for organisasjonen.
- «Onkel Bo» pleide vi å kalle ham, ler hun.
Det var Grønningsæther som skaffet de såkalte KAJA-midlene (Kompetanse, Arbeidstrening og Jobbskaping for Arbeidsledige). Da det første tilskuddet kom på plass, sto jubelen i taket i AKKS-leiren.
- Seksti tusen blanke kroner fra Onkel Bo, smiler Evy.
- De forsto nok at vi var relativt voksne mennesker som visste hva vi ville, sier hun.
En annen person som har vært involvert i AKKS siden den spede begynnelsen er Lise Berntsen. Etter utallige kurs og samspillskonserter er hun i morgen klar for å debutere «offentlig» med sine egne sanger på Kvarteret.
- AKKS-kursene er gøy, rett og slett. Det har vært som min egen lille andedam, sier hun.
Hun bryr seg fint lite om at hun med sine 54 år drar opp gjennomsnittsalderen på kursene.
- Det er aldri for sent å lære seg å spille, sier hun.
Ikke bare for jenter
Der satt de. Med to øvingslokaler, et lagerrom innerst i kjelleren og en innsatsvilje av det sjeldne slaget. På ett tidspunkt fikk Evy og Cecilie bygget et tredje øvingslokale, døpt «Evy-rommet». Med inntektene fra utleie av lokalene og kursavgifter, fikk de det akkurat til å gå rundt.
- Vi drev nøkternt og seriøst. Vi var dødsseriøse med det vi holdt med. Vi hadde fast arbeidstid, og skulket aldri, forteller Evy.
Tilbudet kom også i en periode da musikkmiljøet i Bergen opplevde en kraftig oppsving.
- Rocken hadde begynt å rulle, og spellemannpriser erstattet for første gang dørhåndtak på Garage.
Evy berømmer også Gisle Johnsen, som på denne tiden jobbet i Norsk musikkråd, for å ha startet Opplysningskontoret for band.
- Men hvilke band da? En haug med gutteband, sier hun.
- Musikk er ikke kjønnsdelt, musisering er for mennesker, legger hun til.
Med AKKS skapte Evy og Cecilie et forum for musikkinteresserte jenter i alle aldrer. Som også var åpent for gutter, selvfølgelig.
Et år mellom liv og død
- Det var en evig kamp om penger og tilskudd, sier Evy.
Midlene hadde tatt slutt. Evy og Cecilie var slitne, og i juni 1997 var det stopp. Tid, krefter og innsats til ingen nytte. Trodde de.
- Det var så svingende flott hele greien, det var forferdelig trist da vi måtte innse at vi ikke kunne drive videre, sier Evy.
I nesten et år svevde organisasjonens eksistens mellom liv og død. Våren 1998 kom Mona Størseth, som nå er daglig leder i AKKS, inn i bildet. Med 26 støttemedlemmer, ingen kursvirksomhet og to kartonger med papirer tok trønderjenten på seg ansvaret å reise AKKS fra asken. Siden den gang har medlemstallet steget til rundt 450.
- Vi var en fin gjeng konstruktive mennesker som fikk ting gjort, sier Mona.
Etter hvert som resultatene kom, ble engasjementet enda større. De fikk blod på tann, og innså at det fantes horder av musikere som var ute etter et sted å øve. I 2000 ble ytterlige 3 øvingslokaler bygget, og i dag øver ukentlig mellom 50 og 70 band på USF Verftet.
Et evig spørsmål om penger
- Jeg er utrolig glad i organisasjonen, og når jeg ser på resultatene vi har oppnådd er det klart at jeg blir litt stolt, sier Mona.
Men som initiativtaker Evy påpeker er hun smertelig klar over at AKKS også i fremtiden er avhengig av økonomi.
- Bergen kommunes kulturavdeling burde gå sterke inn for å sikre det som er bygd opp av kompetanse i AKKS, sier Evy.
- Frivillig arbeid er vel og bra, men ett sted stopper det. Man risikerer at engasjementet til ildsjelene tørker ut, sier hun.
Ifølge Mona, har organisasjonen likevel all grunn til å se lyst på fremtiden.
- Bergen har et åpent musikkmiljø som er basert på samarbeid fremfor konkurranse, sier hun.
Etter årevis som leder i organisasjonen fant Mona ut at det var på tide at også hun gjorde musiker av seg, og i tro AKKS-ånd ble bandet Lovebugs startet. Alle medlemmene har tilknytning til organisasjonsledelsen, og gjennomsnittsalderen på 30 år.
Det er aldri for sent å begynne!
