Til himmels!

For musikklivet i Bergen kan det synes som om stjernene og planetene aldri har vært riktigere plassert. Korene i byen er i stadig musikalsk vekst, Harmonien og Divisjonen overgår seg selv for hver sesong, og på toppen av det hele har en dirigent av internasjonalt format lagt sin elsk på byen. Timingen kunne ikke ha vært bedre for et prosjekt som «De tuseners symfoni», og attpåtil finnes det dyktige kor som ikke er med.

La det være sagt med en gang. Bergens versjon av Mahlers 8. symfoni er en gave til dem som har vært så heldige å sikre seg billett. Under Andrew Littons totale oversikt ble dette mektige manifestet formet med karakter, hengivenhet og kraft. Det var lyden av samlende energi, uttrykt gjennom en levende skog av individuelle, gruppevise og kollektive innspill. Omsorgsfullt utformet og sjelfullt musisert.

Det er mange høydepunkter som folder seg ut i løpet av de 70 minuttene det hele varer. Etter en noe hektisk åpning satte fremførelsen seg før den banet vei for den tematiske hovedbestanddelen. Litton tok seg aldri tid til å dvele slik man kanskje har for vane å tenke at en Mahler-fremførelse skal. Spesielt i den andre delen der hvert sluttpunkt samtidig er starten på noe nytt, kunne det være fristende å ta seg bedre tid. Men det var ikke før helt oppunder det avsluttende klimakset, at Litton strekte melodiføringen og utvidet øyeblikket. Et sterkt og velkalkulert grep som virkningsfullt ga sluttakkordene ekstra pondus.

I møte med et slikt overdådig og kompetent lag av musikere og sangere, blir det nesten urettferdig å trekke frem enkeltbestanddeler. Korene imponerte voldsomt, selv om flere stemmer kanskje kunne ha gitt ekstra bærekraft i eksempelvis første delen. Solistene gjorde hver for seg og i lag en sympatisk og solid prestasjon. Det er sjelden å høre et solistlag så enige om fraseringen.

Konserten var nok en fjær i hatten på byens to profesjonelle musikerinstitusjoner. Men om noen skal fremheves i en kollektiv anstrengelse som denne, må det være kormesteren, Håkon Matti Skrede og ikke minst Andrew Litton som maktet det sjeldne kunststykke å gi et personlig preg på et verk som krever så mye musikalsk logistikk.

Det manglet aldri rom for de utallige stemmer og motstemmer, samtidig som satsen fløt naturlig og målrettet mot de to delenes samlende og brusende avslutninger. Litton og det veldige apparatet leverte en avklarende massivitet som inspirerer i stedet for å undertrykke. Som har til hensikt å aktivere håp, i stedet for å fremkalle avmakt. En kollektiv seier som gir tro på fellesskapet, og kanskje enda bedre samarbeidsforhold i det bergenske musikkmiljøet?

ANMELDT AV GLENN ERIK HAUGLAND