Et spørsmål om ambisjoner

Jeg tilhører de som har hatt stor glede av Collegium Musicums konserter de senere år, og gårskveldens konsert i Korskirken var teknisk sett kan hende den beste. Kanskje det blir helt feil av en anmelder å ikke bare gi seg over, men ambisjonene til et semiprofesjonelt orkester på dette nivået krever å bli tatt på alvor.

Når en setter det mer-enn-nok-spilte Skjebnesymfonien til Beethoven på programmet, er det rimelig å vente seg en innfallsvinkel, en fortolkning eller en uventet vri som rettferdiggjør valget og kan få fremførelsen til å leve. Alf Richard Kraggerud hadde både innsats- og gjennomføringsvilje nok til å bære verket til mål, men fikk aldri profilert detaljene som ville ha løftet manuset til Beethovens til det klingende dramaet det faktisk er. Både det kraftfulle og tilbaketrukne var på plass, men sterkt og svakt er langt fra det samme som dramatisk. Dramatikken i Beethovens musikk ligger i nærheten til motivene og frasene som utgjør fundamentet i det motsetningsfulle. Å få frem dette, kreves det eksempelvis «snakkende» artikuleringer, betoninger av det uventede og intelligent bruk av kontraster. Men bevares, kompetent, det var det.

Kraggerud har stått i spissen for et bemerkelsesverdig arbeid med å dyrke frem stryketalenter i Norge. Et arbeid det er verdt å bøye seg i støvet for. To av de mange som har nytt godt av Kraggeruds innsats var solister i henholdsvis Concertino for cello og strykeorkester av svenske Lars Erik Larsson, og Beethovens Violinkonsert i d-dur. Håndverket var på plass, både i musikken til Larsson, og i solist Mari Marthe Wærvågens fremførelse av musikk som tidvis kunne minne om en blek kopi av Britten. En kunne kanskje savne ambisjoner om å yte mer enn det komponisten hadde lagt til rett til for. For eksempel med en mer insisterende tone i den langsomme andre satsen. På den annen side viste Wærvågen teft for fargelegging av solostemmen, og et sympatisk tilstedeværelse i musikken.

Eldbjørg Hemsing er bare 15 år gammel, og spiller allerede første satsen i Beethovens violinkonsert som om hun ikke har gjort annet i sitt unge liv. Hun er utvilsomt en musiker vi kommer til å høre mer fra, med bakgrunn fra både klassisk musikk og folkemusikk. Hennes fortolkning av Beethoven bar i mine ører preg av nettopp folkemusikk. En åpen, bærende klang, en slags «dåm» og stahet som Hemsing gjerne kunne ha utnyttet enda mer. Det ville ha gitt dirigentens Beethoven forståelse motstand, og tilført en fortolkningsmessig utførelse som hadde stått til de kunstneriske ambisjonene som orkester og dirigent utvilsomt har.



ANMELDT AV GLENN ERIK HAUGLAND