Tilbakelent på Alvøen

Med et salg på over 100.000 av de fleste av sine mer enn 20 plateutgivelser siden debuten i 1976, hører 58 år gamle Eidsvåg med blant de artistene som knapt nok trenger å turnere så veldig mye for å ha til salt i grøten. Likevel er han tilbake i Bergen minst en gang i året og trekker alltid fulle hus. Det har snart gått to år siden forrige plate, «Rundt neste sving», men en ny er tydeligvis på vei.

Fullt var det også på plenen i Alvøen denne fredagskvelden, og jeg har en mistanke om at den overveiende del av publikum hadde vært på Eidsvågkonsert her før. Og sannsynligvis også møter frem ved neste korsvei. For dette var det klassiske Alvøen-publikummet bestående av godt voksne, vellykkede og solide samfunnsborgere. En lett blanding av svorne fans og dem som var på kveldspicnic.

Endret lydbilde

For en gangs skyld var det mulig å si at det var en vesentlig forandring i Eidsvågs tradisjonelle lydbilde. Ingen tangenter, men standard sørstatsrockbesetning med to trommiser, to gitarister, bass og gamlefar selv. Som for øvrig spøkte med at det var en risiko for Mick Jagger- moves dersom han ble revet nok med.

Han begynner konserten med Tør’kje leva» og hiten «Bare en mann». Atskillig løsere og mer tilbakelent enn på lenge. De to gitaristene, Geir Sundstøl og Per Borten, kan saktens sine Keith Richard-riff og hele bandet låter friskere og mer potent enn det vi har hørt på mange år. Men det er likevel noe lett tilbakelent over det hele.

Fengende refrenger

«Floden» har til og med antydning til allsang blant en forsamling som ikke alltid brydde seg like mye om det som skjedde på scenen. For her var det løs snipp også hos publikum. Og for en gangs skyld regnet det heller ikke – slik det som ofte har pleid å gjøre under disse sommerkonsertene. Men ellers er det ganske tradisjonelt Eidsvåg-repertoar – inkludert et akustisk sett midtveis med bare gamlefar selv og en kassegitar.

Noen nye sanger hadde han også tatt med i bagasjen denne kvelden. En ballade «Så kom den til oss» kommer garantert til å bli værende på settlisten en stund, og basert på publikums respons etter urfremføringen av «På rett kjøl», har han på ingen mistet evnen til å skrive fengende refrenger.

Avslutningen er i det tradisjonelle formatet med «Eg ser», «Mysteriet deg» og en heller rølpete utgave av «Vertigo» i rene gospeltapningen.