Storslått maktdemonstrasjon

Stor stemning blant publikum under Kanye Wests konsert på Koengen tirsdag kveld. Stort bedre kan det knapt gjøres, og etter en stund glemte de fleste at det strengt tatt var både kaldt og surt. Og merkelig nok holdt til og med både regn og vind seg unna i de knappe to timene den amerikanske stjernen sto på scenen.

Kanye West er det man etter hvert må kalle en stadion-rapper. Dette er ingen tradisjonell hip-hopper av det gamle slaget med bare en dj til å hjelpe seg på scenen. Konserten ligger kanskje nærmere et Broadway-show komplett med dansere og spektakulær sceneutrustning.

Det er heller ikke mye «gangsta» fra ghettoen ved rap-ikonet. En velutdannet og reflektert middelklasse-34-åring som tilsynelatende har lyktes med det meste han har gjort de siste årene. Både som musiker, produsent og moteikon. Det eneste måtte være manglende evne til å holde munn ved enkelte anledninger. Noe som både har gjort ham upopulær hos mange - inkludert sine egne fans. Et oppblåst ego av uante dimensjoner. Men takket være at han lager glimrende musikk har han kommet unna med mye.

På forhånd skal det innrømmes at mange hadde visse forventninger - og ikke så lite frykt - for hva han ville komme med på Koengen. Det er ikke tilfeldig at enkelte av showene hans er blitt kalt Spinal Rap -oppkalt etter den udødelige parodien på en rockefilm «This Is Spinal Tap». Heldigvis holdt han denne kvelden seg til det han virkelig behersker - det musikalske.

For Kanye West er en mester i å resirkulere popmusikk fra de siste femti år og inkorporere det i sine egne låter. Både som tema eller melodilinjer og i form av samplinger. Noe som gjør at musikken blir tilgjengelig og appellerer til mange som strengt tatt kan styre seg for sjangeren. Resultatet ble et melodiøst og fengende greatest hits-show med hovedvekt på hans siste album «My Beatiful Dark Twisted Fantasy».

Klokken er begynt å nærme seg ti før det begynner å skje noe. Svulstig introduksjonsmusikk fyller høyttalerne og inn på scenen kommer et lite dusin dansere i hudfargede trikoter. Dette er gigantomani av høy klasse. Sceneteppet faller og avslører tre musikere bak hvert sitt keyboard.

Brått kommer det første taktene av «Dark Fantasy» og midt blant publikum stiger hovedattraksjonen opp innhyllet i røyk stående på et stativ som hever seg over forsamlingen. «We can take you much higher» låter refrenget og publikum er lett ekstatisk. Synger med og hever armene taktfast over hodet. Stativet senker seg igjen og Kanye West beveger seg gjennom menigheten og går fremover mot scenen. Trygt beskyttet av solide barrierer håndhilser han på fansen.

 

Rett over i «Power». Danserne har forsvunnet og Kanye styrer det meste av showet alene. Godt hjulpet av alle sine venner som bidrar på det samplede lydsporet. Jo, det svinger og det låter som en kule. Nå kan en alltid innvende at det er en viss karaoke-faktor over det hele, ettersom så mye av musikken kommer i ferdigpakket form. Likevel lever konserten og musikken og bærer ikke et eneste sekund noe preg av å være steril og prefabrikert.

«Diamonds from Sierra Leone» leveres med James Bond-sangen «Diamonds Are Forever» som akkompagnement. På «Hell Of A Life» kommer kaskader av stjerneskudd ned fra scenetaket. Det er storslått, selv om vi vitterlig har sett større produksjoner på Koengen før. Men ikke med en enkel mann på scenen. Mørket har også begynt å senke seg og laserne kommer virkelig til sin rett.

En kan imidlertid lure hvor dypt det sosiale engasjementet stikker når han sender sine tanker til sultofrene i Afrika. I hvert fall når vi leser at han kjøpte klær for et par hundre tusen en ettermiddag i London forleden.

Danserne er kommet tilbake på scenen under «Love Lockdown». Og det er første gang vi har opplevd ballett av denne størrelsen på en storkonsert. «Heartless» roer det hele litt ned. Stemmen til Kanye West er det ingenting å utsette på. Riktignok skjer det mye elektronisk behandling før den når frem til høyttalerne, men hesheten det var snakk om i London forleden, er tydeligvis forsvunnet.
Allsang og stor stemming under Wests vri på Queens «We Will Rock You» med god hjelp av Katy Perry på bakgrunnssporet. Han ber om unnskyldning for at han ikke beveger seg så mye på scenen som han gjerne skulle, men gir det fuktige scenegulvet skylden.

Etter «All Of The Lights» og «Stronger» med høy publikumsdeltagelse forsvinner rapperen fra scenen. Til tonene av Vangelis’ «Chariots Of Fire» får Koengen servert en ballet der danserne er gjemt bak et enormt hvitt laken som svever over dem. Imponerende i all sin ubeskjedne storslagenhet. Så er Kanye West tilbake igjen, og har i mellomtiden skiftet til rød dress. Slår an noen toner på et lite keyboard og leverer en intens utgave av «Runaway». Nytt ballettshow – denne gang med danserne kledd i svarte tyllskjørt.

Etter «Lost In The World» og hans hyllest til moren «Hey Mama» er det hele slutt. Regnet, som har holdt seg unna under hele konserten, er så vidt begynt å strømme ned.

Uenig med anmelderen? Skriv gjerne noen ord i feltet under!